Zigeunerweisen

Suzuki Seijun (1923) er vel i dag mest kjent for kultklassikere som Tokyo Drifter og Branded to Kill, og ble sparket av filmstudioet Nikkatsu som anså disse filmene for «uforståelige». Dette tvang Suzuki til ti års uvirksomhet. Zigeunerweisen var hans retur til filmen, og er et virkelig overveldende mesterverk. Her blir han gjenforent med sin scenograf Kimura Takeo og filmen bugner av den lovpriste «Suzuki-estetikken». Likevel var den langt i fra noen retur til de kjørlige, fremmedgjorte yakuza-filmene fra gamle dager. I stedet fikk man den første installasjonen i Suzukis «Taishō-trilogi», som har sitt navn fra den Japanske mellomkrigstiden, husket som demokratisk, dekadent og romantisk. Filmen er mystisk, uforglemmelig, erotisk, melankolsk, forførende, teatralsk og estetisk slående. Den er også langt mer «uforståelig» enn hans siste filmer for Nikkatsu, der den beveger seg mellom virkelighet og fantasi, med en økende grad av avstikkere til det irrasjonelle og absurde. Suzuki øker bevisst mystikken ved å la Ōtani Naoko spille en dobbelt rolle, både som geishaen Koine og hustruen Sono, partnerne til den hedonistiske Nakasago. Hans gåtefulle vandringer og forhold blir fulgt av hans venn, den intellektuelle Aochi, som gradvis blir dratt inn i den merkelige, men forførende verden til Nakasago og hans kvinner.

Zigeunerweisen mottok en rekke priser i 1980 og regnes blant mange som Suzukis beste film. Den ble også lagt merke til for distribusjonen. Produsent Arata Genjirō fikk designet et UFO-lignende telt som filmen turnerte Japan med. Den mystiske macho Nakasago er fantastisk iscenesatt av Harada Yoshio, den dyriske playboyen i hele Taishō-trilogien. Visningen av denne filmen og Kuroki Kazuos The Assassination of Ryōma er en hyllest til denne unike skuespilleren, som dessverre nylig døde.