Typhoon club

Shinji Sōmai (1948-2001) er vel kanskje den japanske regissøren som mest trenger en internasjonal retrospektiv. Så og si ukjent utenfor Japan, var han den eneste auteur-regissøren som produserte viktige filmer på 80-tallet, tiåret da den japanske filmindustrien var i sin dypeste krise. Sōmais kvaliteter er nesten for mange til å nevnes: Han behandlet sine karakterer med dyp sympati og medfølelse, han gjeninnførte de lange kamerainnstillingene i japansk film, han var en briljant instruktør av barneskuespillere, hans Love Hotel (1985) er den beste roman porno noensinne produsert og så sensitivt gjort at den fullstendig hever seg over genren, og så videre... Det er ingen overdrivelse at Sōmai inspirerte en hel generasjon av unge filmskapere, inkludert Hirokazu Kore-eda og Kiyoshi Kurosawa, som på 90-tallet endelig revitaliserte den japanske filmen. Typhoon Club er nesten uten unntak rangert blant Sōmai-fans som hans beste verk. Her følger han en gruppe ungdomsskoleelever i hverdagen, både på skolen og hjemme. På samme tid som en tyfon nærmer seg, kommer også elevenes indre smerte, følelsesmessige forvirring og frustrasjoner tydeligere til syne. Nobuhiro Yamashitas hit-film Linda, Linda, Linda (2005) brukte en lignende oppbygning og var en ren feiring av ungdommen til tonene av energisk rock. Selv om lærerne står frem som like tåpelige, er Sōmais film langt mer kompleks og viker ikke tilbake for også å vise ungdommenes mørkere sider. Den nå internasjonalt kjente skuespillerinnen Yuki Kudō gjorde her sin debut i en alder av 12 år.