|
Filmrevy som propaganda
I Norge tenker vi gjerne på filmrevyen
som et 50-tallsfenomen, som et erketypisk uttrykk for etterkrigstidas
gjenreisingsoptimisme. Men faktum er at den første norske
filmrevyen ble lansert allerede i august 1941, som en del av Nasjonal
Samlings propagandaapparat. Norsk Film A/S var produsent og redaksjonsansvaret
lå i det nyopprettede Statens Filmdirektorat.
Den norske filmrevyen var med andre ord et ektefødt
barn av den norske okkupasjonsvirkeligheten, igangsatt for å
markedsføre den nyordningen av landet som Nasjonal Samling
og den tyske okkupasjonsmakten arbeidet for. Innenfor NS hadde filmpropagandaen
høy prioritet, og det ble etter hvert satt inn relativt store
ressurser for å styrke denne kanalen ut til et stadig større
norsk kinogående publikum.
Propaganda
Det finnes mange ulike definisjoner på propaganda, men det
som gjerne står igjen som en fellesnevner er at propaganda
på en bevisst og systematisk måte har til hensikt å
endre holdninger og adferd i samsvar med propagandistens egne interesser.
Disse interessene kan sammenfalle med målgruppens, eller propagandisten
vil ofte hevde å handle til denne gruppens beste, men grunnleggende
er det altså egne og ikke andres interesser propagandaen er
ment å tjene.
Propagandisten vil true og lokke, argumentere og
forføre, men helt avgjørende for responsen er naturligvis
den historiske sammenhengen dette foregår innenfor. I enhver
historisk kontekst utspiller det seg en kamp mellom ulike grupper
og deres virkelighetsforståelser. I denne kampen spiller mediene
en avgjørende rolle. Under totalitære regimer, som
det vi hadde i Norge under okkupasjonen, blir kampen om mening gjerne
forskjøvet til regimets fordel, siden alle medier er underlagt
ulike former for statlig kontroll.
Det er likevel ikke uten videre gitt at befolkningen
slutter seg til denne virkelighetsforståelsen. Dersom propagandabudskapet
kommer i konflikt med grunnfestede verdier og holdninger i samfunnet,
vil en slik forståelse ha vanskelig for å få gjennomslag.
Det er derfor god grunn til å hevde at propagandaeffekten
er størst der det allerede finnes en viss grobunn for de
holdninger og meninger som propagandaen framfører. En slik
grobunn fantes i Tyskland på 1920- og 30-tallet, mens Norge
manglet de fleste historiske og politiske forutsetninger for fascismens
gjennombrudd. Konteksten var en helt annen. At Nasjonal Samlings
propaganda alt i alt hadde liten effekt på store deler av
befolkningen vet vi. Det ble også innrømmet av propagandistene
selv. Landet var okkupert og ble forsøksvis regjert av et
marionettregime med en fører og et parti som de aller fleste
betraktet som landsforrædere. I en slik situasjon sto Nasjonal
Samlings propagandaapparat overfor mildt sagt krevende oppgaver.
En merkelig blanding
Filmrevyen var en formidler av Nasjonal Samlings ideologi. Den skulle
samtidig bidra til å skape et virkelighetsbilde og en tolkningsramme
for forståelsen av okkupasjonstidens Norge som kunne legitimere
Nasjonal Samlings rolle i det hele. Slik mente man å kunne
vinne tilhengere for nasjonalsosialismen. Det var derfor naturlig
at partiet stod sentralt i filmrevyens presentasjon av okkupasjonsvirkeligheten.
Men revyene dreide seg ikke bare om NS, de handlet like mye om arbeidsliv
og dagligliv i okkupasjonstidens Norge, og om aktiviteter innenfor
kulturliv og sport. I tillegg rapporterte de også fra krigens
gang hjemme og ute. Resultatet ble en merkelig blanding av trivialiteter,
politisk propaganda, norsk natur og næringsliv, sammen med
reportasjer fra Nasjonal Samlings indre liv.
Fellesskap og fiendebilder
Propagandaens mål er altså ikke bare å endre holdninger,
den søker også å endre adferd. Dette skjer først
og fremst på grunnlag av det virkelighetsbildet propagandaen
klarer å skape. I denne prosessen står fellesskap og
fiendebilder sentralt . Følelsen av fellesskap er noe nesten
all propaganda tilstreber, og dette defineres best ved å avgrense
det mot noe annet, eller rettere mot de andre. I propagandaens verdensbilde
truer de andre fellesskapet og framstår dermed som fienden
som vi må bekjempe.
Beskrivelsen av de andre er altså en viktig
forutsetning for propagandaens mulighet til å endre holdninger
og adferd. NS forsøkte gjennom hele okkupasjonene å
etablere fiendebilder som de mente truet landets og Europas eksistens.
Den store fienden var naturligvis bolsjevismen, og etter Hitlers
angrep på Sovjetunionen i juni 1941 kunne dette fiendebildet
spilles ut for fullt. Slik NS framstilte det i sin propaganda hadde
denne fienden flere gode hjelpere, i første rekke de allierte,
og som en naturlig konsekvens av dette, den norske eksilregjeringen
og de norske hjemmestyrkene.
For å kunne legitimere Nasjonal Samlings privilegerte
posisjon i Norge under okkupasjonen, var det også helt nødvendig
for NS å få etablert et nasjonalt fellesskap, et stort
vi, som også kunne inkludere dem selv. Den norske filmrevyen
var full slike "store vi", beretninger fra dagliglivet
og arbeidsliv fortalt fra Nasjonal Samlings synsvinkel og med NS
som en naturlig del av helheten. En viktig forutsetning for å
kunne etablere et slikt fellesskap, var også å kunne
sannsynliggjøre en felles fortid, et felles kulturelt og
historisk opphav. Nasjonal Samlings forsøk på å
monopolisere sagatidens symbolverden, og å sette seg selv
i forlengelsen av de stolte vikingtradisjoner, kan sees i et slikt
perspektiv.
Filmrevy som propaganda
Så kan man da spørre: Var filmrevyens framstilling
av fellesskap og fiendebilder tilstrekkelig for å vinne medlemmer
for NS? Naturligvis ikke, isolert sett. Årsaken til at nordmenn
søkte mot nasjonalsosialismen var mer sammensatt enn som
så, og dermed var filmrevyene i beste fall bare en av mange
medvirkende faktorer. Revyenes propagandaeffekt var derfor relativt
begrenset. Som filmrevy fungerte den kanskje for flere, men som
propaganda bare i forhold til dem som allerede var sympatisk innstilt
til nyordningen. Kan hende var NS-propagandaen derfor like mye rette
mot egne rekker, for å styrke moralen og sørge for
at medlemmer forble trofaste. Til tross for tilnærmet total
mediekontroll klarte altså ikke NS-propagandaen å overbevise
mer enn en liten del av befolkningen om berettigelsen av Nasjonal
Samlings posisjon og politikk. Den historiske konteksten propagandaen
virket innenfor gjorde en slik overtalelse umulig.
Skrevet av: Tore Helseth,
Førsteamanuensis ved Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap
ved Høyskolen i Lillehammer
|
