|
CINEMATEKET
|
|
Billetter
kr. 50,- (medlemmer) / kr. 80,- (billett + prøve-medlemskap).
Billetter selges i billettluka:
Tirsdag - fredag, samt søndag: kl. 17:30 til 21:00 eller en time før første forestilling.
Tre
dagers forsalg. Ingen billettbestilling.
Kredittkort aksepteres.
Medlemskort
koster
kr. 100,- Kortet er gyldig i seks måneder fra dagen
du kjøper medlemskortet. og det
selges i Cinematekets billettluke.
|
|
Telefon
|
22
47 45 00 (dag)
22 47 45 89 (kveld /billettluka) |
|
20.12.2004
DENNE HISTORIEN SLUTTER ALDRI…THEO ANGELOPOULOS
Hvis man noen gang skulle tenke en tanke om en Nobelpris til en filmskaper, ville et av de første valgene vært grekeren Theo Angelopoulos. Både på grunn av hele hans verk, og hans stadige særegne speilbilder av en samtidig virkelighetstilstand. Publisert: 20.12.04 | Sist endret: 25.02.05
Det var Landskap i tåke (1988) som for alvor åpnet mine øyne for Theo Angelopoulos’ filmverk. De to barna som flykter fra sitt hjem i Athen for å finne sin far i Tyskland har reisen som dramatisk struktur, men favner likevel over alle de elementene som Angelopoulos trekker inn i sine dramatiske fortellinger. Det er den greske historien fra 1900-tallet, spor av den greske mytologien og diktekunsten, spillet mellom mytelignende magiske øyeblikk og en særpreget realisme. Musikken. De lange scenene som i sine store øyeblikk fyller lag på lag med mening og refleksjon. Angelopoulos’ filmer er følelsesladede på en helt spesiell måte, de er åpne fortellinger om mennesker og menneskeheten, satt i en sammenheng der minner og erfaringer spiller en vesentlig rolle. Angelopoulos er en unik og personlig filmforteller, med en unik stil og en unik forståelse av menneskets vesen. Innerst inne tror jeg at man har med en ”jeg-forteller” å gjøre, uten at filmene forestilles å bli fortalt i et subjektivt språk. De er filmer slik den lille gutten i Landskap i tåke sier til sin storesøster om høytlesningen som alltid blir avbrutt: ”Denne historien slutter aldri…”
Theo Angelopoulos dro til Paris for å studere film, litteratur og sosialantropologi, etter å ha avbrutt jus-studier ved Universitetet i Athen. Han begynte på filmskolen IDHEC, blant annet sammen med Anja Breien, men sluttet etter et år og begynte i stedet på et workshop under ledelse av etnografen Jean Rouch, som er mest kjent for sine teorier og dokumentarfilmer knyttet til begrepet ”cinema verité”. Etter dette kurset prøvde han sammen med sine tidligere studentvenner ved IDHEC å få laget en kortfilm, men filmen Noir et blanc ble aldri ferdigstilt. Angelopoulos dro tilbake til Hellas og jobbet noen år som filmkritiker i en venstreorientert avis fram til militærjuntaen overtok makten og stengte avisen i 1967. Et samarbeid med den greske komponisten Vangelis gjorde det mulig for Angelopoulos å fullføre sin første kortfilm, Broadcast i 1968.
Den greske historien de siste åtti årene er et rammeverk for hele filmografien til Angelopoulos. Han refererer direkte til særlig fire traumatiske øyeblikk i denne historien: 1936-41; diktatur under general Metaxas, 1941-44; tysk okkupasjon og partisankrig, 1944-49; borgerkrig og 1967-73; militærkupp og juntastyre. Dette er kriger som har splittet et folk, og skapt dype sår i den greske sjelen. Filmene til Angelopoulos blir som elegier eller meditasjoner over disse hendelsene, som strekker seg helt inn i den moderne verden der minnene består, men oppleves og tolkes annerledes av nye generasjoner. Han trekker også inn den antikke historien i sin kommentar av den moderne historien, mest tydelig er dette i Angelopoulos’ film Skuespillernes reise (1975), der skuespillertruppen på en evig vandring kommenterer temaer som folkeforflytting, borgerkrig og tortur av politiske fanger. Filmen utspiller seg i tiden fra 1939 til 1952, men har en form som gjør at den løsriver seg fra tid og rom. Dens kommentarer og impulser er tidløse, og samtidig definerer den en moderne verden der ideologier står for fall, og drømmen om et mulig Utopia er enda lenger unna. Et gjennomgående trekk i filmene til Angelopoulos er også hvordan landsbygda langsomt dør ut som et kraftsentrum. Hovedfigurene i Angelopoulos’ filmer kommer fra, eller har en nær tilknytning til, landsbyene og landsbygda. Eller de reiser gjennom ruinene av det som en gang var en del av den menneskelige kulturen.
Theo Angelopoulos er i alle sine filmer opptatt av den menneskelige tilstand. Han kan for noen synes pessimistisk, men ikke på vegne av sine hovedpersoner. De er i alle mulige sammenhenger sterke individer, men ofte fortapt i en utvikling, og i omgivelser, som kveler deres eksistens. Han skildrer smerte, enten den kommer via fysisk smerte eller en sterk indre påkjenning. Man kan si at filmenes hovedfigurer langt på vei er i en tilstand av ensomhet og isolasjon, men man vil lære dem å kjenne via deres nære og varme menneskelighet, deres evne til å gi til medmennesker. Eller man får oppleve hvordan noen av disse personene mottar medmenneskelighet, enten i form av kjærlighet eller trøst. Det ligger en melankoli over alle filmene til Angelopoulos, en tristhet, men i framstillingen av denne følelsen eller tilstanden er han en mester i å gi personene et liv, en tanke og en følelse.
Reisen er et gjennomgående motiv hos Theo Angelopoulos, og det er som hos Odyssevs; reisen skal på en eller annen måte være mot hjemmet, enten i fysisk forstand eller i en mer bevissthetslignende menneskelig tilstand preget av ro. Reisen kan strekke seg mot en drøm, en illusjon, men samtidig være helt konkret i en virkelighet. Reisen kan skildres i et bilde, en scene, en sekvens, og samtidig være en hel films motiv. Reisen kan være en fysisk forflytning fra et sted til et annet, eller bare en reise i et menneskes hode, med minner og flyktige tanker.
Det er den personlige og poetiske stilen som gjør Theo Angelopoulos til en av tidenes store filmkunstnere. Hans filmer er episke krøniker, og samtidig intime innadvendte kammerspill. Hans mest berømte grep er de lange kamerakjøringene – han kan ha en kontinuerlig tagning på flere minutter, der man i visse tilfeller opplever en oppløsning av tid og rom. Den lange tagningen som i utgangspunktet kan synes å være et realistisk grep, er i Angelopoulos’ øyne et poetisk grep. Theo Angelopoulos skrev poesi før han tilnærmet seg filmen, og han har flere ganger senere fortalt at det å skrive er en befrielse for den kreative prosessen. Da har han full kontroll. Likevel kan han fortelle i et intervju at hans kanskje mest kompliserte film, og i manges øyne hans beste film, Skuespillernes reise (1975), hadde et minimum av manus som grunnlag for innspillingen.
Filmene til Angelopoulos sirkler rundt de samme temaer, poetiske bilder og scener kan dukke opp i ulike filmer og skape en helhetlig referanse til hans verk. Hans siste film, Den gråtende engen, fikk i desember det internasjonale kritikerforbundets pris som ”Årets beste film”. Filmen er første del i en annonsert trilogi, men samtidig er det en film som på mange måter oppsummerer, eller reiser gjennom, hele filmuniverset til Theo Angelopoulos. Og likevel kan man nok en gang si at denne historien slutter aldri.
Kalle Løchen
|
