Om NFIFilmbutikken - kjøp og salgNye norske filmerCinemateketNFI emblem del 2
Filmens HusBarn og unge - SFUArkiv og bibliotekFilmmuseetNFI emblem del 3
SøkEnglishNorsk filminstituttNyheter/Kalender
Til hovedsiden

Program
Tidligere programmer
Informasjon
Hva er et Cinematek






CINEMATEKET

Billetter kr. 45,- (medlemmer) / kr. 75,- (billett + prøve-medlemskap).

Billetter selges i billettluka: Tirsdag - fredag, samt søndag: kl. 17:30 til 21:00 eller en time før første forestilling.

Tre dagers forsalg. Ingen billettbestilling.
Kredittkort aksepteres.

Medlemskort koster
kr. 100,- Kortet er gyldig i seks måneder fra dagen du kjøper medlemskortet. og det
selges i Cinematekets billettluke.

Telefon
22 47 45 00 (dag)
22 47 45 89 (kveld /billettluka)

24.10.2007

New Queer Cinema

Tidlig på nittitallet bykset den skeive filmen opp fra undergrunnen og gjorde seg bemerket på festivaler verden over. Cinemateket feirer New Queer Cinema med egen serie, og inviterer til fest 1. november etter åpningsfilmen Paris Is Burning.

Publisert: 24.10.07 | Sist endret: 28.02.08

My Own Private Idaho

My Own Private Idaho

Paris Is Burning var i sin tid en av de mest suksessfulle dokumentarfilmene lansert på kino. Jennie Livingston filmet i tre år ballmiljøet i Harlem og Brooklyn, hvor svarte og latinamerikanske drag queens møtes for å konkurrere på gulvet i bisarre kategorier.

Etter visningen 1. november kl. 19:00 blir det fest i Bens café. Kinobilletten kan byttes i et glass øl eller vin. Hyggelige priser og god stemning hele kvelden!


WHEREVER, WHATEVER, HAVE A NICE DAY –
NEW QUEER CINEMA 1990-1992


Av Øistein Refseth

Sundance 1991 og 1992: Amerikansk independentfilm med Soderbergh, Jarmusch, Coenbrødrene og Hartley er på høyden av sin popularitet. Tarantino og Linklater debuterer. Men de beste og mest interessante filmene er det andre regissører som har med seg.

Det er disse filmene som skal bli kjent som New Queer Cinema og skape det store gjennombruddet for skeive film. Et gjennombrudd man fremdeles ser resultatet av på kino og TV i dag. Det er tid for et tilbakeblikk til den gang amerikansk indiefilm virkelig var spennende, og skeive filmskapere var kompromissløse.

Ingen ensartet bølge
New Queer Cinema (NQC) ble først brukt som et begrep av filmviteren B. Ruby Rich i Sight and Sound i 1992. Hennes artikkel oppsummerte de tydelige tendensene fra det siste årets filmfestivaler: Den mest spennende amerikanske filmen mellom 1990 og 1992 var laget av homoseksuelle og hadde eksplisitte homotema. Filmene hadde ingen stilistiske fellestrekk. Man kunne heller ikke snakke om noen bølge, fordi filmene kom fra vidt forskjellige steder og hadde ingen felles agenda.

Sundance 1991
Likevel var det tydelig at noe hadde skjedd. I 1991 delte Jennie Livingstone og Todd Haynes juryens pris i Sundance for henholdsvis Paris is Burning og Poison. Enda mer oppsiktsvekkende var det at begge filmene ble kommersielle suksesser da de ble lansert på kino. Året etter kom Tom Kalins Swoon, Gregg Arakis The Living End, Gus van Sants My Own Private Idaho og fra Storbritannia Derek Jarmans Edward II og Isaac Juliens Young Soul Rebels. Og dette er bare de mest kjente av de skeive (queer) filmene som gjorde seg bemerket på denne tiden.

At filmene markerte seg på internasjonale filmfestivaler gjorde at NQC var sikret som begrep. Homoseksualitet var plutselig det hotteste innen indiefilmen.

Ukonvensjonelle og eksperimentelle
Hva var det disse filmene hadde til felles? Først og fremst var de laget av unge, energiske filmskapere med noe på hjertet og en vilje til å lage film med svært begrensede ressurser. Filmene var eksperimentlystne og ukonvensjonelle på alle måter. Inspirasjon fra filmens verden kom fra amerikansk avant garde- og kunstfilm – hvor man finner røttene til indiefilmen i USA – spesielt fra filmskapere som Kenneth Anger, John Waters og Andy Warhol. I tillegg var europeere som Godard, Pasolini og Fassbinder viktige, men ingen mer enn åpent homoseksuelle og anarkistiske Derek Jarman.

Antihelter
Disse forbildenes påvirkning ser man også i valg av tema og karakterer i filmene. I stedet for å fokusere på hvite, vellykkede homsers problemer (slik de fleste filmer fram til da hadde gjort, som f.eks. Parting Glances eller Making Love), omhandlet NQC-filmene i større grad utsatte og marginaliserte grupper – og ikke minst antihelter. I Paris is Burning møter man en rekke latinamerikanske, sorte og svært fattige drag queens og transer. I My Own Private Idaho er det hjemløse prostituerte. I Young Soul Rebels er hovedpersonene sorte homser i London på 1970-tallet. Briljante drapsmenn blir helter i Swoon, kriminelle, anarkistisk mistilpasset ungdom og ulovlige immigranter er de begjærte objektene i Poison, Totally Fucked Up og Mala Noche. Alle disse karakterene ble behandlet med samme respekt og kjærlighet.

Skeiv nyskriving av historien
I mange av filmene så man i tillegg en om/nyskriving av historien med skeive øyne. Edward II blandet inn Outrage-aktivister og Annie Lennox i Jarmans anti-kostymedrama om den engelske kongen fra 1300-tallet. Swoon blandet dokumentaropptak av hovedkarakterene Leopold og Leob fra 1920-tallet med effekter fra 1991 som fjernsyn og walkman. En forlengelse av dette var filmenes omskrivning av genre og appropriering av kjente tekster. My Own Private Idaho blander Shakespeare og Orson Welles’ Chimes at Midnight inn i handlingen sammen med bilder fra Trollmannen fra Oz. Gregg Araki skrev om Bonnie and Clyde og road movie-genren med AIDS og homosex som drivkraft i The Living End. Todd Haynes blander i Poison tre ulike fortellerformer i en hyllest til Jean Genets tekster.
Disse fellestrekkene fikk B. Ruby Rich til å betegne NQC-filmene som ”homo pomo” – en homoseksuell postmoderne stil. Fellestrekkene passet også godt inn i kjønnsforskningens motefag på 1980- og 1990-tallet, nemlig queer studies, og bevisstheten rundt begrepet skeiv/queer som vokste fram på denne tida.

Kontrovers og seksualpoltikk
Queer handler om å være i opposisjon til hovedstrømmen og selv sette premissene for sin egen identitet. Denne hovedstrømmen er ikke bare definert som den heteroseksuelle, men i like stor grad den ”normaliserte” homoseksualiteten. NQC-filmene var både i form og innhold annerledes en det man kunne se i det meste av hovedstrømsfilm fra samme tid. De var ikke ment for et stort publikum, og dette gjorde at filmene også ble kontroversielle. Ikke bare hos reaksjonære og religiøse (Poison ble fordømt som pervers pornografi, noe som hjalp filmen å bli den kommersielle suksessen den ble), men også hos homoseksuelle. Mange mente at fokuset på antihelter, drapsmenn, prostituerte og perverse gjorde homosaken en bjørnetjeneste på et tidspunkt hvor man holdt på å få aksept som gruppe i samfunnet.

Debatten kom samtidig med fordømmingen av Basic Instinct og Nattsvermeren som siste eksempel på Hollywoods demonisering av homoseksuelle som kriminelle. Skal man lage film utelukkende med seksualpolitiske øyne for å spre positive bilder av homser og lesber for et stort publikum eller skal man lage filmer med høyt kunstnerisk innhold som provoserer og engasjerer? De som ønsket det første kunne glede seg over Tom Hanks og minimalt med kroppskontakt mellom to menn i Philadelphia i 1993.

Fraværende kvinner
Det må poengteres at NQC-regissørene i det store og hele var hvite gutter – og at lesbiske og andre folk enn hvite bak kamera med noen få unntak nok en gang var ekskludert. Lesbisk indiefilm fikk dog et gjennombrudd i 1994 med Rose Troches Go Fish og sorte filmskapere har etterlatt seg tydelige spor i NQC, spesielt Marlon Riggs (og hans briljante dokumentar Tongues Untied) og Isaac Julien.

AIDS-krisa
Hvorfor oppsto NQC på det tidspunktet det gjorde? Dette må i stor grad forklares med samme årsak som at amerikansk independentfilm fikk det gjennomslaget det gjorde på slutten av 1980-tallet. Men det er en ting som er spesielt for NQC-filmene, nemlig AIDS-krisa. Behovet for å fortelle sin historie og bearbeide den ufattelige tragedien merkes. Aktivismen mange deltok i på 1980-tallet for å endre folks holdninger til AIDS og homoseksuelle, fikk også kunstneriske uttrykk. Denne energien og sinnet mange følte er synlig i filmene. Miljøet rundt Killer Films som skulle bli det viktigste produksjonsselskapet for independentfilm fra 1992 og fram til i dag (med filmer som Boys Don`t Cry og Happiness på samvittigheten) oppsto ved at produsent Christine Vachon møtte blant andre Todd Haynes og Tom Kalin på møter i Act Up-bevegelsen på slutten av 1980-tallet.

Videomarkedet eksploderer
At mange av NQC-filmene ble kassasuksesser markerte et stort gjennombrudd for den skeive filmen. Ikke bare var disse filmene hippe, men det var også mulig å tjene penger på dem. Homofilmfestivaler hadde vokst frem i løpet av 1980-tallet og var plutselig å finne overalt – og et stort publikum sultefôret på bilder av seg selv fikk endelig sine egne filmer og steder å se dem. Distributører oppdaget et kjøpesterkt nisjemarked for disse filmene på festivaler, kinoer og i ennå større grad VHS og DVD – og antallet filmer som ble laget eksploderte.

"Moment" eller "movement"?
Selv om mange spennede regissører og filmer dukket opp i årene som fulgte NQCs korte storhetstid, besto flertallet av filmene av snille coming out-fortellinger og romantiske komedier med ”positive karakterer” bygget på Hollywoods formel. Regissørene som utgjorde kjernen i NQC utviklet sine karrierer i og utenfor Hollywood, og laget distinkte filmer uten at de nødvendigvis var skeive. De fleste så New Queer Cinema-begrepet som en akademisk konstruksjon for å passe inn noen filmer i en av ”bølgene” filmhistorikere og kritikere er så glade i. B. Ruby Rich selv så tilbake på sitt eget begrep i en artikkel i Sight and Sound i 2000, hvor hun spurte seg om energien og holdningene fra NQC var ingensteds eller overalt. Var den lykkelige, lesbiske slutten på Being John Malkovich eller oscarnominasjonene til Gods and Monsters et tegn på at NQC hadde infiltrert den kommersielle filmindustrien? Hun konkluderte sin artikkel med at NQC hadde vært mer et ”moment” enn en ”movement” slik man trodde det var i 1992. Likefullt kunne man se tilbake på dette øyeblikket som et av de mest interessante i nyere, amerikansk film.

Gjennombrudd for pene tv-homser
Tross gjennombruddet til NQC, ble skeive filmer henvist til nisjemarkedet sitt utover 1990-tallet. Hollywoods uskrevne regel om at en film hvor to menn kysser ikke kan tjene mer enn det koster å lage en storbudsjettsfilm, ble ikke utfordret. Dette var før TV-serier som "Seks fot under", "The L Word", "Ellen" og spesielt Will and Grace ble store suksesser. Disse kan man takke for at en film som Brokeback Mountain ble et slags endelig kommersielt gjennombrudd for homofilmen i Hollywood. Likevel er disse i stor grad representanter for den pene, rene og normaliserte framstillingen av homoseksuelle som NQC utfordret.

Stadig aktuelle
New Queer Cinema er relevant i 2007 fordi alle de mest sentrale filmskaperne er aktuelle med nye filmer i år. Gus van Sant var i hovedkonkurransen i Cannes med Paranoid Park. Todd Haynes’ Dylan-biografi I’m Not There (produsert av Christine Vachon) hadde premiere i hovedkonkurransen i Venezia og er klar for kinodistribusjon i Norge i 2008. Etter å ha mistet betydning etter Totally Fucked Up slo Gregg Araki tilbake i 2004 med den glimrende Mysterious Skin. På Sundance i år hadde hans siste film Smiley Face premiere. Tilslutt er også Tom Kalin aktuell i Norge med sin andre film Savage Grace (også produsert av Christine Vachon). Dette er en film han har jobbet med i over ti år, og den hadde premiere i Cannes. Bortsett fra Savage Grace har ingen av disse filmene eksplisitte homotemaer, men de er skeive fordi regissørene omfavner outsiderne i samfunnet og fremdeles er personlige og eksperimentlystne i formen. De er produsert et sted mellom uavhengighet og Hollywood, og alle viser at regissørene som fikk sin start med New Queer Cinema fremdeles er blant USAs mest interessante filmskapere.

Relaterte lenker:
- Les mer om voguing

 

Se også:

Eksklusiv førpremiere på A SINGLE MAN!
A Single Man
Regi: Tom FordGuccis sjefsdesigner Tom Fords feide kynikerne av banen med sin spillefilmdebut. Filmen fikk panegyrisk mottakelse under filmfestivalen i Venezia i fjor, hvor den var nominert til Gulløven for beste film. Hovedrolleinnehaver Colin Firth stakk av med prisen for beste skuspiller. Cinemateket inviterer til eksklusiv førpremiere førstkommende søndag klokka 19.00
05.02.2010
Les mer

RÅFILM FØRPREMIERE: STRENGT HEMMELIG – Skuddene på Karl Marthinsen
Strengt hemmelig (Benedicte Maria Orvung)Råfilm, Cinematekets dokumentarfilmsatsing, åpner det nye året med eksklusiv førpremiere på den nye norske dokumentaren STRENGT HEMMELIG. Regissør Benedicte Maria Orvung forteller i denne filmen historien om sin egen familiehemmelighet. Hun fikk først vite som voksen at morfarens bror, Karl Marthinsen, var en av Norges mest framstående nazister under 2. verdenskrig. Forfatter Tor Bomann-Larsen vil i forbindelse med visningen snakke om oppgjøret med heltebildene etter 2. verdenskrig.
20.01.2010
Les mer

EKSTRAVISNINGER på THE LIMITS OF CONTROL (Jim Jarmusch)
The limits of controlJim Jarmusch siste film ble valgt ut til månedens film i januar. Den går så det suser og vi setter nå opp ekstravisninger: Onsdag 20.1 kl. 21.30 Lørdag 23.1 kl. 15.00 og 17.00 (Alle i Tancred)
18.01.2010
Les mer

Møt Claire Denis!
Claire Denis (Foto: Ingun A Maehlum/TIFF)Franske Claire Denis er foreløpig ikke så kjent i Norge, hvor ingen av hennes filmer har fått kinodistribusjon. Internasjonalt har hun derimot skapt seg et stort og stadig voksende navn med filmer som Nénette & Boni, Beau Travail, Trouble Everyday og de nye 35 Shots of Rum og White Material.
12.01.2010
Les mer

To av kveldens forestillinger avlyses 06.01.2010

Programmet for januar 22.12.2009

Januar: Jean Renoir 22.12.2009

Månedens film, januar: Jim Jarmusch' THE LIMITS OF CONTROL 22.12.2009

Ingen QUIZ i dag 17.12.2009

En kveld med Bjarne Melgaard 15.12.2009

Dobbel Troll i eske søn 3. jan 2010! 10.12.2009

Julegavetips fra Cinemateket 10.12.2009

Ny koreansk film 30.11.2009

RÅFILM premiere: Scener fra et vennskap 30.11.2009

Møt Terry Jones fra Monty Python! 24.11.2009

RÅFILM: Margreth Olin 18.11.2009

Margreth Olin presenterer Margreths metode på Råfilm 12.11.2009

Til nyhetsarkivet

Hovedsiden | Søk | English | Om NFI | Filmens Hus | Filmbutikken | Barn og unge
Norske filmer | Arkiv og bibliotek | Cinemateket | Filmmuseet
©2003 Norsk filminstitutt