|
CINEMATEKET
|
|
Billetter
kr. 50,- (medlemmer) / kr. 80,- (billett + prøve-medlemskap).
Billetter selges i billettluka:
Tirsdag - fredag, samt søndag: kl. 17:30 til 21:00 eller en time før første forestilling.
Tre
dagers forsalg. Ingen billettbestilling.
Kredittkort aksepteres.
Medlemskort
koster
kr. 100,- Kortet er gyldig i seks måneder fra dagen
du kjøper medlemskortet. og det
selges i Cinematekets billettluke.
|
|
Telefon
|
22
47 45 00 (dag)
22 47 45 89 (kveld /billettluka) |
|
27.02.2008
Jia Zhang-ke
Kinesiske Jia Zhang-ke er for alvor i ferd med å seile opp som en av de mest spennende filmskaperne i Asia. Vi viser sju av filmene hans på Cinemateket i april – de fleste for første gang i Norge. Publisert: 27.02.08 | Sist endret: 27.02.08
 | |
Av Jan Langlo
Da Platekompaniet ved årsskiftet skulle kåre de beste filmene fra 2007, gikk førsteplassen overraskende nok til en stillferdig kinesisk film som nok de færreste av kundene deres hadde hørt om: Jia Zhang-kes Still Life. ”En film med så mye på hjertet,” skriver Platekompaniet, ”og en så beskjeden (om enn svimlende vakker) fremtoning at den bør ses flere ganger for virkelig å synke inn.”
En sterk stemme
Med dette stakk Platekompaniet nåla si rett inn i pulsåren til den mer sofistikerte delen av den internasjonale filmkulturen, hvor navn som Hou Hsiao-hsien og Abbas Kiarostami rager høyere enn Martin Scorsese og Pedro Almodóvar. Med Still Life vant Jia Zhang-ke Gulløven i Venezia i 2006, og fikk med det en bekreftelse på det filmkritikere, festivaljuryer og filmelskere verden over så tydelig hadde oppdaget i løpet av de siste ti åra: At vi her har med den sterkeste stemmen i den nye kinesiske filmen å gjøre, og en filmskaper som det virkelig er verdt å kaste et ekstra blikk på.
Den sjette generasjonen
Jia Zhang-ke tilhører den såkalte sjette generasjonen av kinesiske filmskapere, som opererer i kontrast til, og delvis i opposisjon til, de mer kjente femtegenerasjonsregissørene, som Zhang Yimou og Chen Kaige, berømt i Vesten for overdådige og ofte sentimentale kostymedramaer som Bak den røde lykten og Farvel min konkubine. ”Etter å ha sett kinesisk film i fire år,” sa Jia Zhang-ke, ”hadde jeg ikke sett en eneste som hadde noe som helst med min virkelighet å gjøre.”
Uavhengig film om urban samtid
Det som kjennetegner den sjette generasjonens filmskapere i Kina, er at de lager samtidsfilm som gjerne utspiller seg i urbane miljøer, med realistiske historier om enkeltpersoner sett i lys av de enorme endringene det kinesiske samfunnet har gått gjennom de siste åra, med økonomisk vekst, vestliggjøring og blomstrende kapitalisme. Disse filmene er stort sett produsert uavhengig, utenfor det statlige filmapparatet, og mange av dem er kun tilgjengelige i Kina på det illegale dvd-markedet. Desto større er interessen filmene har vakt i utlandet, hvor Jia Zhang-ke, som den viktigste og mest originale av de unge kinesiske regissørene, har fått massiv anerkjennelse, helt fra spillefilmdebuten Pickpocket (1997), som vant priser på toneangivende festivaler i Berlin, Pusan, San Fransisco og Buenos Aires, og som blir hyllet som ”briljant” og ”oppsiktsvekkende” av toneangivende filmkritikere som Tony Rayns og J. Hoberman. Pickpocket er den usentimentale, nesten halvdokumentariske historien om Xiao Wu, en ung taper i Fenyang (Jias egen hjemby) som havner på kant med alt og alle. En imponerende debut med referanser til mestere som Bresson (tittelen viser til Bressons film ved samme navn) og taiwanske Hou Hsiao-hsien.
Platform
Tre år seinere gjorde Jia Zhang-ke den mer episk anlagte storfilmen Platform, som tar oss med gjennom endringene i det kinesiske samfunnet på 80-tallet, sett gjennom popkulturen, som beveger seg fra maoistisk propaganda til taiwansk popmusikk (tittelen er tatt fra en kinesisk 80-tallshit). Platform ga Jia en ny samling med trofeer fra internasjonale filmfestivaler, og selv det amerikanske bransjebladet Variety – som er kjent for å være nådeløse mot lange og langsomme filmer av den mer seriøse sorten – var synlig betatt av dette ”tankefulle, melankolske dramaet”, mens New York-avisa Village Voice omtalte den som ”en av de rikeste filmene fra det siste tiåret” (J. Hoberman).
Ukjente gleder
Like mye begeistring vakte Jias neste film, med den poetisk treffende tittelen Unknown Pleasures (2002), som følger en gruppe tenåringer i deres retningsløse ferd gjennom et bedrøvelig bylandskap. ”Filmens engelske tittel, som ble foreslått av Jias faste fotograf, Yu Lik Wai, kan forstås på to måter: Hittil ukjente gleder kan øynes overalt, men noen reell tilfredsstillelse er umulig å finne. Alt er overbefolket og shabby, halvveis fullført eller nedslitt. Samfunnet er delt mellom triumferende vinnere og deprimerte tapere.” (J. Hoberman). I en scene i filmen beskriver Xiao Ji åpningsscenen i Pulp Fiction, hvor Tim Roth og Amanda Plummer spretter opp fra kafébordet for å rane alle på dineren. Det er livet han skulle leve, dersom han bodde i Amerika. Men det er uenelig langt derfra til den kinesiske byen Datong.
Rotløshet
Jia Zhang-ke regnes som den filmskaperen som kanskje aller best skildrer den moderniseringen det kinesiske samfunnet gjennomgår, og med sin neste film, The World (2004), er globalisering et eksplisitt tema. Filmen utspiller seg på en temapark bestående av turistattraksjoner fra hele verden (alt fra det skeive tårnet i Pisa til den lille havfruen i København – ”Gi oss en dag og vi skal vise deg verden!”), og følger to unge mennesker, Tao og Taisheng, som jobber i parken – hun som danser, han som sikkerhetsvakt. Med reproduksjoner av verdens underverker og kunstskatter som bakteppe, lager Jia her nok en historie om hjemløshet og rotløshet. For det er som Tony Rayns skriver: ”Jia er poet, ikke sosiolog. Han filmer mennesker, ikke saker.”
Still Life
Jias Gullbjørnvinner fra Venezia, Still Life (2006), oppstod nesten ved en tilfeldighet i forbindelse med innspillingen av dokumentarfilmen Dong, som handler om kunstneren Liu Xiaodong og hans bilder av mennesker berørt av byggingen av et gigantisk damprosjekt: ”Jeg hadde ingen planer om å lage Still Life,” har Jia sagt i et intervju. ”Men det var så mye som skjedde der, at det krevde en film til.”
Det nye Kina
Still Life og dokumentarene Dong og Useless regnes som en ny fase i Jia Zhang-kes karriere. Alle tre filmene er bemerkelsesverdig visuelle med sine nydelige landskapsbilder og portretter av ansikter og kropper (”Mer og mer ser han på kroppens fysiske realitet, ofte med et tydelig erotisk blikk.” – Tony Rayns) og tematisk handler de om mennesker som på ulike måter berøres av de ekstreme endringene Kina gjennomgår i kjølvannet av den økonomiske veksten. Alle tre filmene har vunnet prestisjefylte priser ved filmfestivalen i Venezia.
I Norge er Jia Zhang-ke fortsatt en ”unknown pleasure”, og ingen av filmene hans har så langt fått kinodistribusjon her. Men det er absolutt tegn på at også folk her hjemme begynner å få øynene opp for et internasjonalt talent av de sjeldne – ikke minst når landets største platebutikk-kjede kårer hans siste spillefilm til årets beste. Gå ikke glipp av denne muligheten til å se filmene til en filmskaper du garantert kommer til å høre mer fra i framtida.
|
