|
CINEMATEKET
|
|
Billetter
kr. 50,- (medlemmer) / kr. 80,- (billett + prøve-medlemskap).
Billetter selges i billettluka:
Tirsdag - fredag, samt søndag: kl. 17:30 til 21:00 eller en time før første forestilling.
Tre
dagers forsalg. Ingen billettbestilling.
Kredittkort aksepteres.
Medlemskort
koster
kr. 100,- Kortet er gyldig i seks måneder fra dagen
du kjøper medlemskortet. og det
selges i Cinematekets billettluke.
|
|
Telefon
|
22
47 45 00 (dag)
22 47 45 89 (kveld /billettluka) |
|
03.03.2010
Yoshida Kiju – japansk mester gjenoppdaget
Vær med på noe helt spesielt - gjenoppdagelsen av en japansk regissør som kommer til å ha en selvsagt plass i filmhistorien. Stor retrospektiv serie i mars! Publisert: 03.03.10 | Sist endret: 03.03.10
 | |
Innimellom gjør vi noe helt spesielt på Cinemateket, og da lønner det seg å ha øynene åpne. Denne gangen er vi med på et større samarbeid med filmfestivalen i Rotterdam, Filmmuseet i Amsterdam og Cinemateket i København viet den japanske filmskaperen Yoshida Kiju, som du kanskje ikke har hørt om: Yoshida Kiju er nemlig en filmskaper som fremdeles langt på vei er uoppdaget i vesten, til tross for at han har hatt en sentral plass i den japanske filmen siden 60-tallet. Filmene hans har ikke vært tilgjengelige på cinemateker, festivaler eller på dvd så langt, men det skjer nå en gjenoppdagelse av dette japanske talentet som vil bidra til å plassere ham på filmens verdenskart en gang for alle. I USA og Frankrike har det de siste par årene blitt arrangert større retrospektive serier med Yoshidas filmer, og nå gir vi deg sjansen til å være med tidlig i denne prosessen også i Norge. Vår 13 filmer store Yoshida-serie blir en eksklusiv mulighet til å oppdage en japansk mester som du ikke har gjort deg opp en mening om på forhånd, men som du garantert kommer til å høre mer om i framtida når den japanske filmen skal diskuteres. Vær smart – vær tidlig ute.
Når det gjelder filmene, er nok Eros + Massacre (1969) Yoshidas mest kjente film internasjonalt. Eros + Massacre regnes for å være et av høydepunktene innenfor den såkalte “japanske nye bølgen” på sekstitallet. Radikale intellektuelle filmskapere som Nagisa Oshima og Yoshida trosset den studiobaserte japanske filmindustrien med uavhengige produksjoner, tok for seg tabubelagte temaer og gikk nye estetiske veier. Vi viser altså 13 av Yoshidas filmer, fra den hardtslående debuten Good for Nothing (1960), oppfølgeren Blood Thirsty, som filmselskapet trakk tilbake da de innså hvor rabulistiske Yoshida og Oshima var, og videre gjennom høydepunkter som det nydelige melodramaet The Affair at Akitsu (med stjernen Okada Mariko, og Yoshidas første storproduksjon, i farger), Yoshidas actionfilm Escape from Japan og hans strålende ”anti-melodrama” A Story Written in Water.
Yoshida-retrospektiven åpner tirsdag 9. mars med et introduserende foredrag av den japanske filmprofessoren Yomota Inuhiko.
I forbindelse med serien utgis den første engelskspråklige publikasjonen om Yoshida, ”Yoshida Kijū – 50 Years of Avant-Garde Filmmaking in Postwar Japan”. Boka blir å få kjøpt i Cinematekets billettluke. Pris: Kr. 100,-
YOSHIDA KIJU
av Dick Stegwerns
Yoshida Kijū er en av den japanske filmens best bevarte hemmeligheter. Selv om han hører med i enhver japansk filmhistorie, er det ikke mange utenfor Japan og Frankrike som har sett noen av hans mange vakre og fascinerende filmer. I et forsøk på å rette opp denne uretten, blir det nå arrangert en stor retrospektiv serie som starter på filmfestivalen i Rotterdam, og som fortsetter til Filmmuseet i Nederland, cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og København, og som består av 13 av de 19 filmene Yoshida lagde i løpet av de ulike periodene av sin 50 år lange karriere.
Yoshida Kijū (født i 1933, tidligere kjent som Yoshida Yoshishige) braste inn på filmscenen for nøyaktig 50 år siden med den rå debutfilmen Good For Nothing (1960). Filmen var oppsiktsvekkende på flere måter. I Japans studiodominerte filmverden, fikk regiassistenter først mulighet til å lage film selv når de kom opp i 40-åra, hvis de i det hele tatt fikk sjansen. Yoshida debuterte som 27-åring, bare fem år etter han begynte å jobbe for Kinoshita Keisuke, mesteren av komedie og melodrama. Fjernsynets herjinger hadde skapt en universell krise i filmverden, og dette virket til hans fordel. Yoshidas arbeidsgiver, Shōchiku, et av de tre store filmselskapene, var i ferd med å miste sitt viktigste publikum – husmødrene – til tv, og selskapet var på utkikk etter nye publikumsgrupper. Spesielt unge mennesker, og dette gjorde at unge regiassistenter plutselig ble bedt om å lage passende filmer for denne gruppen.
Disse nye regissørene var ikke bare del av en yngre generasjon, de kom også fra forskjellige steder. Filmverden bestod av folk fra de nedre klassene, til og med kriminelle elementer, men krisen etter krigen hadde gjort at noen av nasjonens smarteste hoder søkte seg til de trygge jobbene i filmindustrien. Yoshida ble valgt ut, sammen med syv andre universitetsutdannede, blant over 2500 søkere. Han hadde studert fransk litteratur på universitetet i Tokyo, landets beste, og var sterkt inspirert av Sartres eksistensialisme. Den unge intellektuelle eliten i Shōchiku, som også inkluderte Oshima og Shinoda, overførte sitt akademiske samfunnssyn til lerretet, og brøt dermed med den harmonien og resignasjonen som preget Shōchikus melodramaer. I begynnelsen var de unge filmskaperne beskyttet av den kritiske og kommersielle suksessen, men når Oshima tok i bruk filmene sine som redskaper for agitasjon i forbindelse med masseprotestene mot den amerikansk-japanske militæralliansen, sa Shōchiku stopp. Dette avgjorde også skjebnen til Yoshidas neste film, Blood Thirsty (1961), som var en skarp kritikk av massemediesamfunnet, og som ble lagt på hylla i flere tiår. De unge filmskaperne som stod bak et dusin grensesprengende filmer, markedsført av selskapet som ‘The Shōchiku Nouvelle Vague’, måtte velge mellom konformitet eller avskjed.
Yoshida valgte å bli. Han la vekt på at han hadde blitt filmskaper ved en tilfeldighet, heller enn som et uttrykk for en sterk lidenskap for mediet, og siden det viktigste var å forsørge familien, var dette det logiske valget. Skjønt: Lojale arbeidstakere har ikke for vane å si nei til selskapets prosjekter og i stedet insistere på å lage sine egne filmer, men dette var uansett det Yoshida gjorde. Som et resultat lagde han ytterligere to av sine mesterverk i løpet av tiden hos Shōchiku: The Eighteen Who Stirred Up a Storm (1963), et stykke rå sosialrealisme som ikke lignet på noe annet selskapet vanligvis produserte, og The Affair at Akitsu (1962), et vakkert og intenst melodrama som kombinerte det beste fra Shōchiku-sjangeren og Yoshidas sofistikerte stil.
Dette klassiske melodramaet er også betydningsfullt fordi det markerte begynnelsen på Yoshidas samarbeid med stjernen Okada Mariko. Det tok ikke lang tid før de ble uadskillelige, både privat og profesjonelt, som ektepar. Og da Shōchiku mot Yoshidas vilje blandet seg inn i produksjonen av hans metafysiske actionfilm Escape from Japan (1964), forlot de studioet og etablerte sitt eget uavhengige produksjonsselskap, Gendai Eigasha. Fra og med A Story Written In Water (1965) spilte Okada hovedrollen i alle de seks såkalte ’anti-melodramaene” som Yoshida lagde på siste halvdel av 60-tallet. I sin første uavhengige periode som filmskaper, bega Yoshida seg ut på en filmatisk undersøkelse av menneskelige relasjoner og den kvinnelige natur. Filmene var i stor grad skutt på location og eksperimentelle i stil og struktur. I visuelt vakre filmer som The Affair og Flame of Feeling (begge 1967), ikke ulikt heltinnene i Antonionis filmer, møter vi Okada Mariko fremmedgjort i sine omgivelser, hvor grensene for hukommelse, virkelighet og illusjon ofte er utflytende, og hun er fanget i sterke – ofte erotiske – følelser. Til tross for at regissøren er mann, blir Yoshidas filmer ofte omtalt som feministiske, på grunn av måten hans kvinnelige hovedpersoner, ubevisst, men ubønnhørlig, går imot undertrykkelsen i den japanske familien og staten.
Fra 1968 opererte Yoshida fullkomment uavhengig, da filmene hans ikke lenger ble vist i kinoene til Nikkatsu og Shōchiku, men i den uavhengige Art Theater Guild (ATG)-kjeden. I denne perioden fikk filmene hans et sterkt politisk tilsnitt. I tre deler presenterer han Japans nyere historie, med virkelige historiske skikkelser, og ser på forholdet mellom kjærlighet og politikk, sex og revolusjon. I den første filmen, Eros + Massacre (1969), tar Yoshida for seg Ōsugi Sakae, førkrigsanarkist og talsmann for fri kjærlighet, og skildrer hans forhold til tre forskjellige kvinner, men lar dem omgås radikale studenter fra 60-tallet. Denne komplekse, men svært fengslende tour-de-force blir nesten unisont hyllet som hans virkelige mesterverk. Dette var også den første filmen som fikk resten av verden til å åpne øynene for Yoshida, og som innledet hans langvarige forhold til Frankrike. Den tredje delen av hans historiske trilogi, Coup d’État (1973), er et glimrende gjennomført forsøk på å begi seg inn i hodet til den høyrevridde revolusjonære Kita Ikki, gjennom ståstedet til keiseren i en moderne japansk setting. Yoshida selv så på denne filmen som fullbyrdelsen av sitt arbeid, både i innhold og stil, og etter dette tok han en pause fra fiksjonsfilmen. Yoshida hadde da, i et morderisk tempo, laget 16 filmer på 13 år, de fleste uavhengig, og stod for en fullstendig original oeuvre kjennetegnet av formell presisjon, filosofisk dybde og utsøkt skjønnhet som uten problemer ville garantere ham en plass i verdens filmhistorie.
Han takket likevel ja til et tilbud fra japansk tv om å lage dokumentarer om kunst, for det meste europeisk, på ukentlig basis. Etter fem år var han fullstendig overarbeidet, og ble sendt til Mexico for å komme til hektene. Men igjen skulle hans kjærlighet til filmen komme i veien for ferieplanene. Han ble involvert i et Fitzcarraldo-aktig prosjekt basert på den sanne historien om japanske samuraier på 1500-tallet som krysset Sør-Amerika på vei til Vatikanet.
Prosjektet kollapset samtidig med den meksikanske pesoen, og Yoshida reiste tilbake til Japan i 1983. Han var nå mer aktiv enn noen gang, og lagde dokumentarer, skrev bøker, regisserte operaen Madame Butterfly (i Lyon) og skrev Noh-teater. Av spesiell interesse for filmfans er hans dokumentarer og bok om Ozu, ”Ozu’s Anti-Cinema” (University of Michigan Press 2003). Og ikke minst begynte han å lage spillefilm igjen. Med til dels lange mellomrom kunne en eldre og sosialt bevisst Yoshida gi publikummet sitt tre nye, ambisiøse og gripende filmer: The Human Promise (1986), som tok for seg det tabubelagte spørsmålet om samvittighetsdrap, Wuthering Heights (1988), hvor Emily Brontës klassiker overføres til den japanske middelalderen og utspiller seg som et Noh-stykke, og The Women in the Mirror (2002), Yoshidas lenge forberedte og svært sensitive film om atombomben.
I det som fortsatt er Yoshidas hittil siste film, skildrer han de sårene som atombombene har etterlatt seg i det japanske samfunnet. Selv om han ikke lenger er like eksperimentell som i sine uhemmede formeksperimenter på begynnelsen av 70-tallet, viser filmen likevel en imponerende konsistens i stil. Dessuten gjenforenes Yoshida og Okada Mariko på lerretet etter 30 års fravær. Filmen fikk strålende mottakelse, og skapte ny interesse for filmene til den eminente mesteren av moderne kvalitetsfilm som denne retrospektive serien, samt bokutgivelsen, er en hyllest til.
Dick Stegewerns
organiser Yoshida Kijū Retrospective
associate professor of modern and contemporary Japanese studies at University of Oslo
|
