Minneord for Svend Wam

Publisert: 08.05.2017 | Sist endret: 08.05.2017

Svend Wam døde søndag 7. mai. Med det settes punktum for et betydelig og fargerikt kapittel i norsk filmhistorie.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Svend Wam var mest kjent som den ene halvdelen av regissør- og produsentduoen Wam & Vennerød, berømt og beryktet for filmer som Lasse og Geir, Adjø solidaritet, Drømmeslottet og Hotel St. Pauli. Dette var filmer som ikke lignet på noe annet i norsk film – energiske og fresende filmer fulle av humor og temperatur, ute etter å vise fingeren til borgerlige verdier og klassisk god smak, og med klare sympatier for de som lever i samfunnets randsoner. Filmprosjektet til Wam & Vennerød ble ofte feilaktig omtalt som norsk sosialrealisme, men var heller ment som en form for burlesk satire med klare melodramatiske elementer, mer i slekt med filmene til forbilder som tyske Rainer Werner Fassbinder og amerikanske John Cassavetes.     

Svend Wam utdannet seg i Stockholm, og debuterte som regiassistent og skuespiller i Fred Sassebos Lek i 1968. Fem år seinere regidebuterte han selv med spillefilmen Fem døgn i august, med en ung Stellan Skarsgård i en av rollene, og en enda yngre Thomas Robsahm i sin debut på lerretet. «Jo, her er sannelig noe å sperre øyne og ører opp for,» skrev Arne Hestenes i Dagbladet. «en norsk film, båret oppe av en humor så stillfarende elegant og så behersket i sine virkemidler, at den til tider nesten fører tanken hen til den tati’ske form for understatement.»

Deretter møtte han Petter Vennerød og de to innledet et samarbeid som skulle resultere i 14 spillefilmer i perioden 1976 til 1995. I filmene sine sparket Wam & Vennerød mot de fleste institusjoner i det sosialdemokratiske Norge, som familien, statskirka, skolen, politiet, rettsvesenet, helsevesenet, proletariatet, filleproletariatet, de rike, de intellektuelle, overklassen, middelklassen, arbeiderklassen – og enda noen til. Wam & Vennerød ble omtalt som oppviglere, kverulanter, rebeller og anarkister, de har blitt hånet og hudflettet og fått skylda for mye som har vært galt med norsk film. Men samtidig er det få andre som kan vise til en like omfattende, original, kompromissløs og konsistent produksjon i norsk film. Mange av filmene var publikumssuksesser, og flere av dem fant også et publikum utenfor Norges grenser. Det var først på slutten av karrieren, med de sjokkerende scenene i Hotel St. Pauli og bråket rundt lanseringen av Lakki, at Norge så ut til å få nok av Wam & Vennerøds «utfrika sirkus». Men siden har filmene blitt sett og oppdaget av nye seere, og flere av dem blir stående som kulturelle referanseverk i den norske kulturhistorien.

Svend Wam regisserte sin siste film, Desperate bekjentskaper, i 1998, og trakk seg deretter tilbake fra offentligheten. Svend Wam meldte avbud i siste øyeblikk da Cinemateket skulle feire Wam & Vennerød i januar 2005, med en stor retrospektiv serie, og en fullsatt sal med inviterte gjester. Målet var da å revurdere og renvaske det noe frynsete ryktet til Wam & Vennerød, og markeringen fikk stor oppmerksomhet i norske medier. Siden har Cinemateket jevnlig vist Svend Wams filmer i ulike sammenhenger.

Svend Wam etterlater seg kolleger og venner som husker ham som en varm, generøs og omsorgsfull person. Listen over filmarbeidere og skuespillere som gjorde verdifulle erfaringer i samarbeid med Svend Wam og Petter Vennerød er lang, og selskapet Mefisto Film fungerte for mange som en liten filmskole. Med Svend Wam forsvinner en de mest markante personlighetene i norsk film. Filmene han laget, blir imidlertid stående igjen.
Jan Langlo