Norsk filminstitutt

- Film er en illustrert tekst – dere har aldri sett en film, dere har sett en illustrert tekst. Vi har gjort om bokhandelen om til en kino, og det er en katastrofe, sier filmskaper og kunstner Peter Greenaway, som var hovedgjest på Regidagen.

Peter Greenaway Filmens hus.JPG
Peter Greenaway på Filmens hus

Den prisbelønte britiske regissøren Peter Greenaway var hovedgjest under regidagen på Filmens hus i Oslo, der årets tema var alternativer -  bakgrunner, tenkemåter, historiefortelling og prosess frem mot ferdig film.

Peter Greenaway er opprinnelig kunstmaler, og tenker i bilder når han skaper sine sceniske tablåer - i motsetning til alt for mange filmskapere, som etter hans mening kun tenker på tekst. Og adresserte produsentene i salen.

- Jeg liker ikke produsenter. Hvorfor må dere ha en tekst før dere lager en film? Produsenter er visuelle analfabeter, sa Greenaway, som gjorde sitt for å provosere et publikum av filmskapere og filminteresserte.

Tekstbasert film

Peter Greenaway er mest kjent for filmer som "The Cook, The Thief, His Wife and Her Lover", "The Pillow Book", "Drowning By Numbers" og "A Zed and Two Noughs". Han viste klipp fra flere av sine filmer under foredraget, og deltok kvelden før på en spesialvisning av sin egen film Drowning By Numbers. Regissøren er kjent for å skape sine egne visuelle universer, og hans filmer er fulle av referanser til malerkunsten og kjente malerier.

- Vi har endt opp med en tekstbasert film. Vi bruker tekst sofistikert. Hvor mange av dere er visuelt litterære? Vi blir ikke født snakkende, vi må lære det, som vi må lære å lese og skrive og.  Men hva med visuell utdanning? Som Rembrandt har sagt: Det faktum at du har øyne trenger ikke bety at du kan se.

Malerier med lyd

Selv beskriver Greenaway arbeidet sitt som å lage malerier med lyd. 

- Jeg sammenlikner filmen med min største lidenskap, nemlig maling. jeg har alltid vært skuffet over at malerier ikke hadde et soundtrack. Det jeg gjør er å lage malerier med lyd, sier Greenaway som forklaring på hvorfor han ble filmskaper - i tillegg til å være kunstmaler.

I dag bor Greenaway ved havet i Nederland, og vann og hav er temaer som går igjen i all hans kunst på forskjellige måter, som i Drowning By Numbers, der tre kvinner alle drukner sine menn. Greenaway blir ofte kalt feminist, og er kjent for sterke kvinneskikkelser i sine filmer.

- Vær original

Selv mener han filmen er blitt for virkelig - eller for lik virkeligheten. Derfor tror han den vil dø ut.

- Ikke lag virtual reality, lag virtual unreality. Lag poesi, ikke prosa. Hvis du skal overbevise meg, så forbløff meg, eller vær original. Er det mulig i 2018, spør Greenaway, og får et ja fra salen. 

Selv jobber han i dag med en film om den russiske regissøren Sergej Eisenstein, Eistenstein i Hollywood. Han jobber parallelt med film og maleri, og forteller at han også jobber med utsmykning av en undergrunnsstasjon i Napoli. Men han er altså grunnleggende pessimistisk på vegne av filmens og kinoens framtid.

- Jeg har en tilståelse å komme med: Jeg liker ikke kinofilm. Det er ekstremt skuffende, ekstremt kjedelig, det er som godnatthistorier for voksne.

Forskjells-Norge

Greenaway mener film er for eliten - av eliten. Neste foredragsholder var inne på samme tema. Sosiolog og postdoktor ved UiO Magne Paalgard Flemmen spør i sitt foredrag: Speiler norsk film det klassedelte Norge?

- Nordmenn undervurderer de sosiale forskjellene i Norge. Det er en utbredt i de at alle i Norge er middelklasse. I Norge er det vanlig å tenke at en selv er vanlig. Men hva betyr vanlig, spør Flemmen.

Selv skrev han masteroppgave om den norske overklassen.

- Historisk er Norge preget av små sosioøkonomiske forskjeller. Men hva med de aller rikeste? Her er Norge mer lik andre land. Fra 1993 til 2009 har konsentrasjonen av formue i Norge har økt veldig. 22 prosent av all formuen i hele Norge eies av en prosent av befolkningen.

Flemmen viste deler av en spørreundersøkelse blant nordmenn, som viser at 47,1 prosent av befolkningen er interessert i seriøs kvalitetsfilm. Og de aller fleste befinner seg blant de med høy kulturell kapital.

Så er spørsmålet: Speiler norsk film at vi  er et klassedelt samfunn? Flemmen svarte ikke selv, men pekte på at mange norske filmer synes å handle om den øvre middelklassen.

Og Flemmen avsluttet med et spørsmål til salen:

- Kan man se verden fra et annet sted enn der man selv står?

Alternative metoder

Alex Stolz, konsulent og distribusjonssjef i Britisk filminstitutt snakket om alternativer i finansiering, distribusjon og historiefortelling – hvordan kan man lage og vise nye filmer på nye måter, og hvordan nå et nytt publikum. Stolz driver også podcasten Film Disruptors.

Adel Khan Farooq, journalist og dokumentarfilmskaper, var en av flere appellanter. han fortalte hvordan han ble journalist fordi han ville fortelle historier. Han fikk et røft møte med journalistikken, og følte at han ikke ble verdsatt. Da bestemte han seg for å lage en film om islamisten Ubaydullah Hussain.

Filmen har vært på flere filmfestivaler, den er solgt til utlandet og nominert til Gullruten.  Farooq synes likevel det er litt trist at han måtte bruke sin egen bakgrunn for i det hele tatt å bli hørt. Han ønsker å kunne gjøre forskjellige ting, snakke om forskjellige temaer.

-  Jeg vil ikke bli husket som han som bare lager filmer om innvandrere. Jeg tror det er lettere for de som tilhører majoriteten å lage film om minoritetssamfunnet, enn omvendt, sa Farooq.

- Kvoter meg til Hollywood

Det snakkes om fjernsynets nye gullalder, og lages nesten like mange dramaserier som spillefilmer i Norge. Regissørene Erik Skjoldbjærg og Marit Moum Aune snakket om hvordan man det er å jobbe med regi på dramaserier.

Marit Moum Aune startet sin karriere i teateret:

- Jeg er glad i gjøre forskjellige ting, men hvordan jeg kom inn i filmen er en gåte. Begynte med Harry & Charles – fordi jeg kan skuespillere, og fordi jeg er dame. Det har vært et behov for kvinnelige regissører lenge. Jeg er nok et veldig kvotert menneske, og trives med det. Kvoter meg til Hollywood, sa Moum Aune.

Både Skjoldbjærg og Aune snakket om regissørens ansvar – som kan oppleves annerledes i en dramaserie enn i en spillefilm. Og om hvordan definere begrepet serieskaper.

Skjoldbjærg snakket blant annet om hvordan man som regissør forholder seg til en serieskaper, og hvem som skal ha hvilke roller, og også hvordan regissører kan jobbe sammen i samme serie.

Regissørrollen

- Jeg tror rollen som konseptuerende regissør står i fare for å miste mye av den posisjonen den har hatt, sa Skjoldbjærg.

Han er konseptuerende regissør for Okkupert, mens Moum Aune var konseptuerende regissør for Kampen for tilværelsen.

Moum Aune understreket også viktigheten av å jobbe med og lytte til skuespillerne, som i en tv-serie gjerne kjenner sin karakter bedre enn en episoderegissør.

Hun mener også at det er mindre forskjeller mellom å jobbe med teater, film, dans eller dramaserier enn mange tror.

- Det som er viktig er dette: Vis tydelig hva du kan, og vis tydelig hva du ikke kan.

Se hele programmet her.

Regidagen ble arrangert for andre gang i år, og er et samarbeid mellom NFI:LAB og Norske Filmregissører NFR.