Aldri har kvinneandelen i norsk film vært høyere. Men er egentlig makt og muligheter jevnt fordelt mellom menn og kvinner i norsk filmbransje? Og hva kan vi gjøre for å øke mangfoldet i norsk film slik at vi kan nå et enda større publikum? Spør NFI-direktør Kjersti Mo i en kronikk.

Hva vil folk si bilde.jpg
Iram Haqs Hva vil folk si vant Amanda for beste filmmanus, og var Norges Oscar-kandidat.

Det har aldri vært bedre kjønnsbalanse i norsk film. I fjor var kvinneandelen i prosjekter som fikk produksjonstilskudd fra NFI på 48 prosent – på spillefilm 56 prosent. Også i rene tilskuddsmidler var det en jevn fordeling mellom kjønnene. Dette viser at vårt arbeid for å bedre kjønnsbalansen i norsk film nytter. Men det er likevel grunn til å spørre: Er egentlig makt og muligheter jevnt fordelt mellom menn og kvinner i norsk filmbransje? Og hva kan vi gjøre for å øke mangfoldet i norsk film, slik at vi kan nå et enda større publikum?

Tallenes tale

Tall er viktig, og penger er fortsatt NFIs sterkeste virkemiddel i kampen for likestilling og økt mangfold. De siste årene har NFI jobbet målrettet med å bedre kjønnsbalansen i norsk film, og vårt mål er 50/50 innen 2020. i nøkkelposisjonene produsent, regissør og manusforfatter – som er måten vi måler kjønnsbalanse i per prosjekt. Med andre ord har vi nesten nådd målet, og det er vi selvsagt stolte av. Men vi venter litt med å slå oss på brystet.

KjerstiMo beskåret
Kjersti Mo er direktør i Norsk filminstitutt

Makt = mulighet = penger = makt

NFI har gått tallene nærmere i sømmene og funnet ut at vi til tross for gode resultater når det gjelder kjønnsbalanse, ikke kan friskmelde bransjen som likestilt helt ennå. Tall for enkeltår kan være gode, og gi grunnlag for optimisme, men de forteller ikke om kjønnsbalansen er varig og om det er et uttrykk for en reell endring av maktstrukturene i bransjen. Vi har derfor sett på fordelingen av makt, muligheter og penger over en femårs-periode.

Med utgangspunkt i alle produksjonstilskudd til spillefilm NFI har tildelt de siste fem årene, har vi gjort en nettverksanalyse for å undersøke hvem som samarbeider med hvem. Ettersom det er produsenten som søker om og får produksjonstilskudd fra NFI, er det også produsenten som har størst makt til å velge sine samarbeidspartnere. 

Nettverksanalysen viser at både kvinnelige og mannlige produsenter har en tendens til å jobbe mest med mannlige regissører og manusforfattere, og at tendensen er sterkere blant mannlige enn kvinnelige produsenter. Den samme analysen viser også at det er mange gjengangere fra år til år blant de som får tilskudd til å produsere spillefilm, og at bransjen preges av noen store og dominerende aktører. Blant de ti mest aktive produsentene i perioden finner vi sju menn og tre kvinner – alle med mye makt og tilsvarende mange muligheter. Når vi vet at menn i stor grad velger andre menn – og kvinner også oftere velger menn – er det fortsatt vanskelig for kvinner å få innpass. Og enda vanskeligere for nye stemmer å slippe til.

Velkjent = trygt

Vi ser også at produsentene i stor grad velger å jobbe med de samme regissørene og manusforfatterne som de har samarbeidet med før, eller med regissører og manusforfattere som har jobbet med andre sentrale produsenter tidligere. Dermed fremstår spillefilmbransjen som et relativt lukket felt. Disse strukturene er ikke bare til hinder for en bedre kjønnsbalanse, men kan også være til hinder for nye talenter og andre stemmer. Det er en fare for at spillefilmbransjen har så tette skott at det er vanskelig for nye og talentfulle aktører å få en fot innafor, og dermed mulighet til å skape film. Så selv om tallene går riktig vei, så må vi fortsatt jobbe for å åpne døra – ikke bare for kvinner, men for nye aktører – og for et bredere mangfold.

Tette skott

De tette skottene er problematisk av flere grunner: Det hindrer innovasjon og nyskapning, og norsk spillefilm står i fare for å bli kjedelig, konservativ og lite risikovillig. Vi står i fare for å gå glipp av de beste talentene, fordi de ikke slipper til; både kvinner og menn.

Ikke minst er det et demokratisk problem at grupper i samfunnet ikke er godt nok representert verken foran eller bak kamera. En ubalanse i fordelingen av makt og muligheter er først og fremst problematisk i et demokrati- og ytringsfrihetsperspektiv. Men det er også et kunstnerisk problem. Vi trenger en bredde av historier og fortellerstemmer for at norsk film skal kunne speile det samfunnet vi lever i slik at den oppleves relevant, ekte og troverdig for hele befolkningen. Vårt oppdrag er å bidra til at det skapes innhold som styrker befolkningens grunnlag for dannelse og kritisk refleksjon, gjennom å vekke engasjement og legge til rette for et mangfold av ytringer. Da trenger vi at flere kommer til orde, at talenter uavhengig av bakgrunn slipper til. Da vil også filmen kunne nå et større publikum - noe som igjen betyr større inntjening og sunnere økonomi.

Talentutvikling

Vi i NFI har selvsagt vår del av ansvaret for disse utfordringene, ettersom tilskuddssystemet vårt premierer erfaring, profesjonalitet og tidligere oppnådde resultater. Dette er også viktig og nødvendig, men vi må finne gode løsninger som både ivaretar behovet for erfaring og nye stemmer. Her har vi en jobb å gjøre i samarbeid med filmbransjen og andre aktører på filmfeltet.

Vi har sett at politikken fungerer når den er tydelig og leverer målrettede tiltak. Moderat kjønnskvotering har bidratt til en bedre kjønnsbalanse. I forrige uke kunne NFI og Talent Norge dele nyheten om at vi med UP, vårt felles utviklingsprogram for talentfulle kvinnelige filmskapere, nesten har nådd målsettingen om at 80 prosent av deltagerne skal produsere film innen tre år. Og det allerede før programmet er ferdig! Det sier litt om tilfanget på talenter der ute. Nå er vi i gang med planleggingen av et nytt UP, denne gangen med fokus på mangfold. Med bakgrunn i vår handlingsplan for inkludering og representativitet i norsk film og filmkultur jobber vi også med flere ambisiøse tiltak for å øke mangfoldet i norsk film. Ikke minst skal NFI nå gå i gang med en ny strategi for talentutvikling innenfor alle former for audiovisuelle uttrykk – fordi vi tror et bredere tilfang av talenter gir oss bedre filmer, spill og serier. Et videre spenn av historier, rollefigurer og publikum. Og et sterkere bidrag til demokratiet.

Kronikken sto først på trykk i Aftenposten torsdag 21. november

 

  • Kjersti Mo
  • Gro Rognmo
    • Gro Rognmo

    • Kommunikasjonsrådgiver
    • Utvikling & produksjon (UPA)
    • Telefon: +47 918 29 667
    • E-post: gro.rognmo@nfi.no