Hvem velger hva du ser på strømmetjenester? Er det deg selv? Eller en datamaskin? Ny forskning tyder på at svaret ikke er så enkelt som en skulle tro.

Kraftidioten
Kraftidioten (regi: Hans Petter Moland) er blant de norske filmene som blant annet er tilgjengelige på Netflix. Men du får den sannsynligvis ikke opp på åpningssiden din på Netflix.
​​​​​​ 

Det er torsdag kveld, du sitter foran tv-en og leter etter noe å se på. Den gamle lineær-tven er byttet ut med et hav av ulike strømme- og filmleietjenester: Netflix, HBO, iTunes osv. Katalogene er uendelige og valget kan oppleves umulig. Likevel finner du noe som virker spennende. Kanskje ble det serien om familien renoverer et hus og oppdager at det er hjemsøkt? Eller den nye cowboy-filmen med Tom Waits i en sentral rolle? Uansett er det du som velger hva du skal se, basert på din smak og dine preferanser.

Artig tilfeldighet

Det kan derfor virke som en artig tilfeldighet at så mange du kjenner valgte å se akkurat de samme seriene og filmene som deg. Både søsteren og barndomsvennen din syntes det var skikkelig ekkelt da det rant blod ned fra veggene, og sjefen syntes at «Tom Waits gjør det utrolig bra selv om han nærmer seg 70 år!». Således kan en spørre seg: Hvorfor ser så mange på de samme seriene og filmene når utvalget er så stort? Og, hvordan plasserer norske filmer seg i dette landskapet?

Relativ tilgjengelighet

I en ny forskningsartikkel stiller forskere ved Oslomet og Høgskolen i Innlandet dette spørsmålet. Ved bruk av datamateriale fra Norsk filminstitutt og egne observasjoner utvikler de begrepet «relativ tilgjengelighet». Kort fortalt innebærer dette at det ikke er nok om en film, eller serie, eksisterer i databasen på strømme- og filmleietjenester. Dette er kun én del av en større tilgjengelighetspyramide, hvor både juridisk, økonomisk og algoritmisk tilgjengelighet spiller inn. For at en film skal bli sett av et stort publikum er det nødvendig at den blir tilgjengeliggjort gjennom avanserte filtrerings- og prediksjonskalkulasjoner. Således har det har lite å si om en film finnes hos leverandørene hvis ikke de presenteres og filtreres inn for brukerne.

Norsk innhold filtreres i dag bort

NFIs egne undersøkelser viser at flertallet av norske kinofilmer fra de siste fem årene finnes i de fleste store filmleietjenestene, mens kun en fjerdedel er tilgjengelig i en eller flere strømmetjenester. Når vi har spurt befolkningen om hvilke filmer de har sett i filmleie- og strømmetjenesten er andelen norskproduserte filmer kun 7,4 prosent. Dette har både sammenheng med at mange norske filmer ikke er tilgjengelige i de mest brukte strømmetjenestene, men også at de i liten grad er synlige for brukerne. Resultatene fra OsloMet og Høgskolen i Innlandet, som viser at norsk innhold generelt filtreres bort på de mest utbredte tjenestene, bekrefter dette inntrykket.

Både tilgjengelig og synlig

Dette understreker betydningen av at norske filmer ikke bare må være tilgjengelige, men også synlige, på relevante plattformer. I det nylig reviderte EU-direktivet for audiovisuelle bestillingstjenester (AMT-direktivet) stilles det krav om at europeisk programinnhold skal utgjøre minst 30 prosent av tjenestenes programkataloger, og at dette innholdet skal gis en fremtredende plassering. Direktivet åpner også opp for at medlemslandene, Norge inkludert, kan pålegge audiovisuelle bestillingstjenester å bidra økonomisk til produksjon av nytt europeisk innhold. Hvordan dette blir implementert i norsk lov gjenstår ennå å se, men NFI er tydelige i sin anbefaling til Kulturdepartementet om at Norge bør benytte handlingsrommet som ligger i AMT-direktivet.

Les mer i artikkelen Relativ tilgjengelighet i norsk medietidsskrift nr. 1 2019 og i NFIs årsrapport for 2018.