I de første ti årene etter 2. verdenskrig var film en viktig satsing for Norge. Regjeringen etablerte Norsk Bygdekino, Statens filmsentral og Filmavisen og økte den statlige eierandelen i produksjonsselskapet Norsk Film AS. De statlige tilskuddsordningene for produksjon av spillefilm og kortfilm ble stadig utviklet og utvidet. Den siste av etterkrigsårenes store statlige filmsatsinger, var opprettelsen av Norsk filminstitutt (NFI) i 1955.

Det som begynte som nasjonalt filmbibliotek har utviklet seg til å bli forvaltningsorganet for alle offentlige tilskudd til filmområdet.

I NFIs første formålsparagraf ble det slått fast at instituttets oppgave var «å samle, katalogisere og oppbevare film, filmbilder, filmmanuskript, trykksaker, filmmusikk og annet filmmateriale – først og fremst av norsk opphav – som er av filmatisk og historisk interesse, å sikre bevaringa av kinomateriell og filmteknisk utstyr av historisk verdi, å drive bibliotek for filmlitteratur og å gjøre materialet tilgjengelig og spre kjennskap til film.»

Kort sagt: NFI ble etablert som en bibliotekar og en materialforvalter for norsk filmnæring.

Bransjeopplæring

Siden har instituttets oppgaver blitt stadig utvidet. Utover 60-tallet drev filminstituttet filmklubber over hele landet. Den raskt voksende filmklubb-bevegelsen lå lenge under NFI, inntil Norske Filmklubbers Forbund ble dannet i 1968.

I 1967 ble Statens Filmopplæring samlokalisert med filminstituttet og fikk rollen som samlingspunkt for opplæring av film, både for filmfolk, akademikere og andre interesserte. Fra 1984 startet også mer systematiserte cinematek-visninger med betydelig støtte fra instituttet. Ti år seinere ble Cinemateket offisielt innlemmet i NFI. Fra 1986 til 1993 var også det nyopprettede Videogramregisteret en egen avdeling i NFI før dette ble lagt til Statens filmtilsyn, nå Medietilsynet.

Tilskuddsforvalter

Fra slutten av 80-tallet ble arbeidet med norsk film i utlandet styrket. Men enda viktigere var kanskje at ansvaret for produksjonstilskudd til spillefilm ble overført fra Kulturdepartementet til NFI. Og fra 1992 ble dette tilskuddet forvaltet av en egen spillefilmkonsulent. Samtidig inngikk instituttet et samarbeid med Nasjonalbiblioteket. Nitratfilm og sikkerhetskopier av pliktavlevert film ble fra nå av oppbevart i Mo i Rana.

Da NFI fusjonerte med Statens filmsentral i 1993 fikk instituttet også i oppgave å arbeide med kortfilm; og formidle og distribuere 16 mm film og video. Arbeidet for norsk film i utlandet og produksjonstilskudd til både spillefilm og kortfilm ble styrket.

100-åring med hus

24. april 1996 ble de første 100 år med film i Norge feiret med den offisielle åpningen av Filmens Hus i Dronningens gate 16. To år seinere fikk vi også en permanent museumsutstilling, Filmmuseet.

Filminstituttet fikk også to nye velutstyrte kinoer: Tancred og Lillebil. Og NFIs filmfremvisning gikk naturlig nok kraftig opp. Både pressevisninger, cinematekvisninger og andre visninger har fylt salene med filminteresserte.

Utover 2000-tallet kunne du handle kvalitetsfilm i Filmbutikken i første etasje i Filmens Hus, før det ble gjort om til nettbutikk[3] .

Rendyrket filmstøtte

I 2001 ble en rekke utredninger om norsk filmbransje og statens filmpolitikk oppsummert i en egen filmreform. Bondevik 2-regjeringens «Filmreform 2001» slo fast at Norge som de fleste andre land i Europa er små språksamfunn der film som regel har et inntjeningspotensial som er langt lavere enn kostnadene. Derfor mente de at offentlig finansiering fortsatt var nødvendig for å opprettholde og utvikle norsk filmproduksjon.

Men for å utnytte den offentlige støtten best mulig, ville de omorganisere filmforvaltningen og endre tilskuddsordningene.

I praksis medførte reformen at alt arbeid med tilskudd til filmproduksjon ble overført til den nyoppretta institusjonen Norsk filmfond. De fikk mandat til å reindyrke forvaltningen av statens filmstøtte. Og i løpet av få år greide de å doble både antallet norske filmer og kinogjengere.

Arkiv-strømming

Det nye kompetanse- og utviklingssenteret Norsk filmutvikling overtok oppgavene til Statens studiesenter for film. Norsk Film AS ble nedlagt som offentlig eid produksjonsselskap. Mens NFI fikk styrket satsingen på bevaring og formidling av den norske filmarven. Som første filmarkiv i verden kunne instituttet i 2004 åpne strømmetjenesten Filmarkivet.no for distribusjon av norske filmer til private, skoler og bibliotek.

Neste filmreform kom i 2007 med Stoltenberg 2-regjeringens «Veiviseren for det norske filmløftet». Den førte til at Norsk filmfond, Norwegian Film Commission og Norsk filmutvikling slått sammen med NFI året etter. Samtidig ble Filmarkivet og ansvaret for bevaring og restaurering av norsk film flyttet til Nasjonalbiblioteket.

Come to Norway!

I mai 2015 ble filmpolitikken oppdatert gjennom ny stortingsmelding, «En framtidsrettet filmpolitikk». Den endret ikke NFIs hovedoppgaver, men la stor vekt på å redusere og forenkle tilskuddsordningene for utvikling og produksjon av film.

I tillegg fikk vi et utvidet ansvar for tilskudd til filmformidling og ansvar for den nye Insentivordningen. Den skal motivere norsk og internasjonal filmbransje til å bruke Norge som innspillingsland gjennom en refusjonsbasert, rammestyrt ordning