Anja Breien (1940–2026): Hun levde og åndet for filmkunsten

10. mai mistet vi en av de største kunstnerne og personlighetene i norsk filmhistorie.

Anja Breien ble 85 år gammel, og etterlater seg en filmografi og et kunstnerskap som vil bli stående som et av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike i norsk film. I mer enn fem tiår arbeidet hun med film i ulike formater og uttrykk, alltid med et personlig blikk, stor kunstnerisk integritet og en urokkelig tro på filmmediets muligheter.

Anja Breien debuterte som regissør med kortfilmen Vokse opp i 1967, basert på sagnet om Jostedalsrypa. Her viste hun en tydelig interesse for myter, historie og menneskelige erfaringer. Fire år senere kom spillefilmdebuten Voldtekt (1971), som ble valgt ut til filmfestivalen i Cannes. Filmen vakte stor oppmerksomhet for sin kompromissløse skildring av rettssystemet og maktforholdet mellom individ og institusjon, og etablerte Breien som en regissør med både kunstnerisk mot og sosialt engasjement.

Det store gjennombruddet kom med Hustruer (1975), som både ble en betydelig publikumssuksess og et av de mest omtalte verkene i norsk film. Filmen fikk omfattende internasjonal distribusjon og ble solgt til over 20 land, noe som var uvanlig for en norsk produksjon på den tiden. Med sin frie form, den improviserte spillestilen og det humoristiske, men presise blikket på kvinners liv og erfaringer, traff Hustruer en nerve, og filmen føles fortsatt relevant i dag. Breien vendte senere tilbake til de tre hovedpersonene i oppfølgerne Hustruer – ti år etter (1985) og Hustruer III (1996), og skapte med dette en trilogi som på en original og uforutsigbar måte forteller historien om tre kvinner gjennom tre tiår.

Mange regner Arven (1979) som et hovedverk i Anja Breiens karriere. Filmen ble valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes som første norske film på 19 år, og den står som en levende og nyansert historie om familie, makt og økonomi. I tillegg til Arven regisserte Breien spillefilmer som Den allvarsamma leken (1977), Forfølgelsen (1981), Papirfuglen (1984) og Smykketyven (1990), filmer som på ulike måter undersøker relasjoner, begjær, skyld, makt og moral – alltid med et tydelig blikk for både det individuelle og det strukturelle.

Fortsatt nysgjerrig

I den senere delen av karrieren vendte Breien seg i større grad mot kortfilmen som format. De personlige og poetiske filmene Solvorn (1997) og Å se en båt med seil (2001) representerer et mer stillferdig og essayistisk uttrykk, der minner, bilder og tid står i sentrum. Begge filmene ble vist på filmfestivalen i Berlin og viser en filmskaper som fortsatt var nysgjerrig på nye former for filmatisk refleksjon. 

Anja Breien stod med beina trygt plantet i en europeisk filmtradisjon der kunstneriske ambisjoner går hånd i hånd med en åpen og ofte lekfull tilnærming til filmmediet. Historiene hun fortalte var både dypt personlige og allmenngyldige, og hun arbeidet uanstrengt på tvers av sjangre, lengder og uttrykk. Gjennom hele karrieren laget hun både fiksjonsfilm og dokumentar, korte og lange filmer, og viste en sjelden allsidighet kombinert med et sterkt personlig uttrykk. Breien hentet inspirasjon fra filmskapere som Ingmar Bergman, Federico Fellini, Jean Renoir og François Truffaut, men var samtidig tydelig opptatt av å lage filmer som nådde ut til et bredere publikum. Hustruer, som fylte 50 år i fjor, er i dag blant de mest kjente og ikoniske filmene i norsk filmhistorie.

En hyppig gjest

Anja Breien elsket film. Fra hun var ung og helt til det siste, levde og åndet hun for filmkunsten. Hun var en hyppig gjest på Cinemateket, ikke bare i forbindelse med visninger av egne filmer, men også på visninger av klassikere og nye filmer. Hun tok ofte kontakt med forslag til filmer hun ønsket å se, og reaksjoner på filmer hun hadde sett. 

På det tidspunktet Anja Breien går ut av tiden, er interessen for filmene hennes større enn på lenge. Cinematekene i Paris og Madrid har denne våren presentert omfattende retrospektive serier, og filmene hennes vises jevnlig på de norske cinematekene. Et nytt publikum oppdager stadig filmene hennes, og på denne måten lever både hun og filmene hennes videre. 

Vi takker Anja Breien for hennes uvurderlige bidrag til norsk film, for et kunstnerskap preget av mot, nysgjerrighet og integritet – og for hennes store og smittende engasjement for filmkunsten. 

• Mandag 18. mai setter Cinemateket i Oslo opp en spesialvisning av Anja Breiens Arven (1979)