Anja Breien, Aage Aaberge og Axel Helgeland under avdukingen av plaketten Treasure of European Film Culture på Filmparken. Foto: Henrik Richards-Solberg, NFI
Det europeiske filmakademiet har satt Filmparken på Jar på sin liste «Treasures of European Film Culture», kulturskatter som må beskyttes og videreføres. Og nå er plaketten på plass i Filmparken.
Norge har med dette fått sitt første sted som er inkludert i en eksklusiv krets av steder som European Film Academy (EFA) mener har historisk verdi for den europeiske filmarven. Andre steder som har blitt denne æren til del, er Studio Babelsberg utenfor Berlin, Kaffibarin i Reykjavik og Gamla Filmstaden i Sverige. EFA er den europeiske motsatsen til det amerikanske filmakademiet Academy of Motion Picture Arts and Sciences.
Filmparken på Jar ble etablert i 1934 og fyller dermed 90 år i år. Studioene har huset innspillinger av regissører som bl.a. Tancred Ibsen, Arne Skouen og Edith Carlmar, og i disse dager brukes studiofasilitetene til innspillingen av den store Harry Hole-produksjonen som skal vises på Netflix.
Tone Bjørnov (t.v) og Anne Lajla Utsi ved avdukingen av plaketten Treasures of European Film Culture på Filmparken på Jar. Foto: Henrik Richards-Solberg, NFI
Selve avdukingen av plaketten som viser at Filmparken nå er blitt en av skattene i europeisk filmkultur, fant sted torsdag 10. oktober og ble gjort av Anne Lajla Utsi, styremedlem i EFA og leder for samisk filminstitutt. Representanter for Kulturdepartementet og Bærum kommune som er medeiere i Filmparken var også til stede, sammen med filmskapere og -produsenter som Anja Breien, Aage Aaberge og Axel Helgeland.
The Treasures of European Film Culture er en del av European Film Academys utvidede filmaktiviteter, som startet i 2022. Den nye European Film Heritage-avdelingen har siden den gang startet et nettverk av nasjonale filmakademier, cinematek og filmarkiver.
Foredrag av Erik Holst til EFA’s markering Filmatelieret på Jar, 10. oktober 2024:
Det kan virke som en morsom spøk fra filminstituttets side å be en old-timer som meg holde kåseri over filmatelieret på Jar, i nærvær av Norsk film A/S’ tidligere direktør Axel Helgeland og flere av selskapets fremste brukere, Aage Aaberge, Hans Petter Moland, Paul René Roestad, som har kontor her oppe, Anja Breien og Anne Siri Bryhni. Men det får stå til.
Filmatelieret på Jar er noe så unikt som et kommunalt initiert og bygget lydfilmatelier. Bakgrunnen var at norske kommuner på -10 og -20 tallet overtok kinodriften i Norge, med hjemmel i Kinoloven av 1913. Derved fikk de spille en avgjørende rolle for filmproduksjonen i landet. Loven fastsatte også at en statlig forhånds-kontroll (sensur) skulle vurdere norske og utenlandske filmer, før offentlig fremvisning.
Norsk Film A/S, som ble opprettet av norske kommuner i 1931, startet straks planleggingen av et lydfilm-atelier. Det ble åpnet i 1935 og kan dermed fylle et velfortjent 90 års jubileum neste år. Kommunene hadde da i over 15 år forstått og ivret for at den nasjonale filmproduksjonen var viktig for kinoene, og at den måtte subsidieres, da markedet var begrenset, enn si magert.
Anlegget ligger her i et typisk villastrøk, ca. 15 km fra Oslo sentrum, fremdeles med skog og tjern som nærmeste naboer og med Kolsåsbanen som viktig transportåre. De primitive, private filmatelierene, på Bygdøy og andre steder, som var beregnet på stumfilminnspillinger, var ikke brukbare lenger. Atelieret ble tegnet av arkitekt Reidar Sveaas som hadde erfaring fra tilsvarende bygg i Hollywood.
I de første årene var økonomien vanskelig. Det ble ikke gitt offentlig støtte til filmproduksjon på den tiden, og private filmprodusenter sto ikke i kø for å ta det nye anlegget i bruk. I åpningsåret 1935 ble bare én film spilt inn på Jar, Du har lovet meg din kone, regissert av Tancred Ibsen. Han hadde imidlertid erfaring fra Hollywoods og Svensk Filmindustris atelierer i Stockholm, og ble selskapets toneangivende regissør i flere ti-år.
I 1936 ble motgang snudd til medgang. Kommunale kinematografers Landsforbund (KKL) vedtok da at alle kinoer skulle betale en avgift på 1% av billettinntektene i fem år til et produksjonsfond. Nå kunne Norsk Film A/S begynne med egen filmproduksjon. De lagde publikumssuksessene To levende og en død (etter Sigurd Christiansens roman) og Fant (etter Gabriel Scotts roman). Tancred Ibsen var regissør for begge og de kommende filmene Gjest Baardsen (med Alfred Maurstad i tittelrollen) og Tørres Snørtevold (med Alfred Maurstad og Wenche Foss). De ble alle store suksesser. Dermed ble også andre produsenter lokket til atelier-anlegget på Jar.
Den andre verdenskrig (1940−1945) forstyrret noe av denne gode utviklingen. Norsk Film A/S ble overtatt av Statens filmdirektorat, og noen få propagandafilmer ble produsert. Men norske filmfolk var lite interessert i å arbeide for det nye regimet, derfor ble det bare laget enkle underholdnings- og kriminalfilmer, blant annet klassikerne Den forsvunne pølsemaker (med Leif Juster og Ernst Diesen) og En herre med bart (med Per Aabel og Wenche Foss). Ved frigjøringen 8. mai 1945 rykket Hjemmestyrkene inn, og atelieret ble for en kortere periode omgjort til militærforlegning.
Statens filmråd ble opprettet i 1947, og staten gikk inn som aksjonær i selskapet, samtidig som det ble bevilget midler til utvidelse og drift, opprettelse av en egen kortfilmavdeling, innkjøp av utstyr og bygging av filmarkiv - en unik liten bygning her ute til høyre for inngangen med individuelle kassematter for nitratfilmen. Bygget måtte senere vike for ny utvikling, men burde ha vært fredet.
Norsk film A/S presenterte i 1949 Arne Skouens film Gategutter (med Tom Tellefsen, Pål Bang-Hansen og Svein Byhring) og denne vant flere priser. Selskapets mektige styreformann, kinodirektør Kristoffer Aamot hadde innkalt Skouen til sitt spenstige kontor i Stortingsgaten, hvor han satt med Skouens bok med samme tittel og proklamerte: Denne skal bli film. Og den skal De regissere. Reis straks ut på Jar og snakk med produksjonssjef Ibsen.
Også en annen av etterkrigstidens markante regissører, Edith Carlmar, laget sin første film Døden er et kjærtegn (1949) på Jar, etterfulgt av flere av sine sosiale komedier, spenningsfilmer og melodrama. Skouen og Carlmar fortsatte her ute sin brede utvikling på femtitallet, godt fulgt opp av tredjemann, humoristen Nils R. Müller, som ble landskjent for sine ekteskapskomedier med Henki Kolstad og Inger Marie Andersen.
En interessant filmlinje med 9 tallet i fokus kan trekkes fremover, fra Gjest Baardsen, Gategutter og Døden er et kjærtegn, til hvert tiårs avslutningsår. Der kan man finne flere sentrale filmverk fra Norsk Film A/S:
1959 med Erik Løchens Jakten, riktignok en privat produksjon, men med utstyr og tjenester levert fra Jar,
1969 med Arne Skouens finale An-Magritt, innspilt bl.a. på Røros.
1979 med Anja Breiens Arven, med deltagelse i hovedkonkurransen i Cannes.
1989 med hele to filmer, storverket Landstrykere etter Knut Hamsuns romaner og En håndfull tid i regi av Martin Asphaug etter et manuskript av selskapets mangeårige direktør Erik Borge.
1999 med co-produksjonen Magnetisørens femte vinter, for øvrig også innspilt på Røros, Norges kanskje fremste location-by, før Prekestolen og Åndalsnes tok over. Samt daværende sjef Tom Remlovs ambisiøse novellefilmsatsning Tørst – fremtidens forbrytelser etter Knut Hamsuns noveller.
En slik serie ser kanskje dagens lys på Cinemateket neste år?
Tilbake til historikken:
En «palassrevolusjon» fant som kjent sted i selskapet i 1964 og filmarbeiderne fikk økt innflytelse på drift og profil av selskapet. Sommeren med de 44 er godt beskrevet i denne boken, samt i Universitetsforlagets relativt nye antologi om selskapet. Erik Borge ble ansatt som ny kunstnerisk leder. Han ivret for at nordiske- og europeiske co-produksjoner skulle finne veien til Jar. Den første var Henning Carlsens Sult (1966), den andre Casper Wredes En dag i Ivan Denisovitsj’ liv (1970). Senere kom Ibsen-filmatiseringen Fru Inger til Østråt i Sverre Udnæs’ regi (1975), som gjorde bruk av atelierets daværende «back lot» til sine mange utendørs-scener.
En bølge av nye regissører inntok selskapet på -70 tallet, med Anja Breien, Per Blom og Oddvar Bull Tuhus i spissen. Ola Solums eventyrfilm Reisen til julestjernen (1976) ble en av selskapets store suksesser, særlig fordi man utviklet nye distribusjonsformer, hvor hver enkelt kino kunne kjøpe en filmkopi og vise den foran hvert års julefeiring. Det er synd at filmens produksjonsleder, og selskapets mangeårige medarbeider Odd Ween, ikke fikk oppleve dagens minneverdige markering ettersom han nylig gikk bort.
I 1973 fikk selskapet en egen del av de statlige filmmidlene. Men tilskuddet avdekket også en mulig motsetning mellom frie produksjoner på location og tradisjonell atelierdrift. Dette ble vel ytterligere aksentuert da stillingen som direktør og kunstnerisk leder ble delt i 1980. Erik Løchen ble den første, etterfulgt av Lasse Glomm, Ola Solum og Gunnar Svensrud. Da Espen Høilund Carlsen ble sjef var direktør- og kunstnerisk leder-stillingene heldigvis slått sammen igjen, slik de var i Borges tid.Tom Remlov fikk æren av å avslutte selskapets historie. Samtlige må ha erfart motsetningen mellom det kunstneriske valget vs. den kommersielt forankrede atelier-driften innen den nasjonale filmproduksjonen
I 1976 opprettet man en studieavdeling for utvikling av nye regissører.
I perioden 1976–1980 skjedde det en stor utbygging av området til Norsk Film A/S. Det gamle studio A ble påbygget med en dekor- og lagerbygning der man fikk systue, monteringshall, kontorer og verksteder. Man fikk også et helt nytt studio B, og man fikk en egen prøvekino på området. Slik ble innspillingskapasiteten fordoblet. I 1980 fikk man et nytt lyd- og arkivbygg på tomten, et bygg som også huset Norsk filminstitutts filmarkiv. Kombinasjonen lydetterarbeid og arkivets kjøleteknikk-termostater var imidlertid kanskje ikke av de mest vellykkede?
Den første som tok i bruk det nye studio B var Ingmar Bergman i 1987 med Høstsonaten (med Liv Ullmann og Ingrid Bergman i hovedrollene).
I 1989 laget Erik Gustavson den stilistisk formfullendte gangster-filmen Blackout med atelierdekor inspirert av den amerikanske maleren Edward Hopper. Disse kulissene ble også benyttet i noen reklamefilmer, noe som gjorde at reklamebransjen fikk øynene opp for atelierets mange muligheter.
Ytterligere oppgraderinger med utvidelser og nye bygninger fant sted i 1993.
I 1995 var det premiere på Kristin Lavransdatter, der Liv Ullmann hadde regien. Dette var resultatet av et samarbeid mellom Norsk Film, Northern Lights og NRK. Filmen hadde totalt nær 700 000 besøkende. Liv Ullmann hilser til dere alle og beklager at hun ikke kunne være til stede her i dag.
I 1996 fant storproduksjonen Tashunga veien til Jar, med Nils Gaup som regissør, og Western-bygninger preget hele tomten.
Dette medførte også at en rekke mindre produksjonsselskap etablerte seg her ute. For den nye bølge av yngre regissørers arbeider på 2000 tallet, i den såkalte «Norwave», ble selskapets atelier og produksjonsmidler av stor betydning.
På 2000 tallet, da selskapet Norsk film A/S skulle avvikles av underlige, konkurransefokuserte årsaker, kom noen av den moderne tidens fremste filmer fra selskapet, som Hans Petter Molands Aberdeen, Knut Erik Jensens Heftig og begeistret og Thomas Robsahms Det største i verden, etter Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling Fiskerjenten.
Av flere grunner kunne ikke Norsk Film A/S fortsette som eget selskap etter 2001. Ønsket om å samle alle filmmidler i et nytt filmfond og EØS’ konkurranse-regler, spilte inn. Men debatten var frisk både før og etter avgjørelsen. Norsk filminstitutt mente at selskapet ikke skulle inngå i det nye fondet, men fortsatt være Filmens Nasjonalteater. Argumentet ble avvist av påtroppende statssekretær Yngve Sletholm, som mente at fortsatt statsstøtte til selskapet ikke var akseptabelt bl.a. av hensynet til miljøet i Fredrikstad…..
Aksjene ble overført til det nystiftede Filmparken A/S som overtok driften fra Norsk Film A/S’ datterselskap Norsk Filmstudio A/S.
Eierforholdene i dag er slik: Staten v/Kulturdepartementet eier 77,6%, Oslo kommune eier 11,6%, 80 norske kommuner og kinoer eier 8,5% og Sparebank 1 eier 2,3%.
Filmparken mottar ingen offentlige tilskudd. Atelierdrift, teknikk- og kostymeutleie er de vesentligste beskjeftigelsene. En stor gjeldspost tynger selskapet, en post staten burde ha sanert for lengst for å gi plass til nye investeringer. Det er viktig i en tid da norsk film er i vinden som aldri før, spennende unge nye relasjonsdrama har i år deltatt ved de ledende festivalene i Berlin, Cannes, Karlovy Vary og Venezia.
I en periode har aktiviteten ved Filmparken vært lav, og det har vært foreslått å bygge boliger på tomten. I dag ser det ut til at driften heldigvis fortsetter. En av årsakene er Bærum kommunes velvillighet til prosjektet, en annen en økt etterspørsel etter norske dramaserie-produksjoner. Det er også foreslått, i all beskjedenhet av undertegnende, å gjøre Filmparken om til et regionalt filmproduksjonssenter a la Film i Väst i Sverige. Forslaget ble raskt skutt ned av Axel Helgeland, men jeg har ikke sette andre delta i debatten, verken for eller imot?
Gratulerer med dagen og fremtiden, kjære film-atelier!
