Panel fra debatt under Barnefilmfestivalen i Kristiansand 2026. Fra venstre Thomas Robsahm, Cornelia Boysen, Terez Hollo-Klausen, Thea Benedikte Karlsen, Christian Lo og Tonje Skar Reiersen. Foto: Norsk filminstitutt
Barnefilmfestivalen i Kristiansand er nettopp over, og under det fulltegnede bransjeseminaret ble det diskutert hvordan mangfold fungerer i norsk barnefilm, hvordan Norsk filminstitutts nye strategi prioriterer barn og unge, og hvem som faktisk tar risikoen i en presset filmbransje.
Et panel bestående av erfarne barnefilmprodusenter – Thea Benedikte Karlsen (Fantefilm), Cornelia Boysen (Maipo), Thomas Robsahm (Nordisk Film Production), regissør Christian Lo og avdelingsdirektør for talent, utvikling og produksjon i Norsk filminstitutt, Terez Hollo-Klausen (NFI) – diskuterte risikovilje i barnefilmfeltet, ledet av produsent Tonje Skar Reiersen. Panelet uttrykte bekymring for at lavere risikovilje kan føre til smalere tilbud og redusert mangfold, til tross for at barnefilm fortsatt mottar en betydelig andel av Norsk filminstitutts tilskudd. Utfordringen ble beskrevet som mangel på bredde, særlig av filmer for førskolebarn, ungdom og mer kunstneriske prosjekter.
Panelet pekte på hvordan én film med svakt kinobesøk kan gjøre det vanskelig å videreføre originale og mangfoldige prosjekter, selv ved høy kvalitet. Risikoen oppleves i økende grad å ligge hos produsenter og regissører, mens distributører er mer forsiktige med forhåndsgarantier og lansering. Samtidig ble utholdenhet fremhevet som avgjørende for langsiktig utvikling.
Diskusjonen om Norsk filminstitutts rolle dreide seg særlig om utviklingsfasen og behovet for virkemidler som sikrer større variasjon i prosjektene som realiseres. Forslaget om egne barnefilmkonsulenter delte panelet; noen ønsket dedikerte fagmiljøer, andre fryktet segmentering. Flere etterlyste heller øremerkede midler.
Manglende engasjement fra nasjonale kringkastere som investor og visningsflate for spillefilm og kortfilm for barn ble pekt på som en strukturell svakhet. Panelet understreket at ansvaret for mangfold og rekruttering ligger hos hele økosystemet – fra Norsk filminstitutt til produsenter, distributører og publikum – og at barn må tas på alvor som publikum med behov for både kvalitet og gjenkjennelse.
Terez Hollo-Klausen, avdelingsdirektør for talent, utvikling og produksjon i Norsk filminstitutt, presenterte Norsk filminstitutts nye strategi for 2026–2029, der barn og unge er et prioritert område. Hun fremhevet betydningen av norske historier som gir rom for identitet, fellesskap og representasjon i en global mediehverdag. Strategien legger vekt på publikumsinnsikt, målrettet distribusjon og synlighet, og forplikter Norsk filminstitutt til minimum to norske kinofilmer for barn årlig – et gulv som ifølge Hollo-Klausen er et minimum og som i praksis har ligget betraktelig høyere de siste årene.
Partnerskap med skoler, festivaler, bibliotek og Den kulturelle skolesekken ble fremhevet som viktige tiltak for økt tilgjengelighet og lengre levetid. Hollo-Klausen pekte på at strukturelle endringer tar tid, men uttrykte optimisme basert på økt mangfold i nyere produksjoner. Samtidig understreket hun at Norsk filminstitutt er avhengig av hvilke prosjekter som faktisk søkes inn.
Filmskaper Iram Haq, filmkonsulent Siljá Somby (ISFI), filmkonsulent for kortfilm og Neo i Norsk filminstitutt, Thale Persen, og Lene Hjertøy fra Norske filmdistributørers forening diskuterte mangfold i norsk barnefilm i en panelsamtale ledet av Rania Iraki. Ungdommer fra en krysskulturell gruppe ved Tangen videregående skole bidro med kritiske spørsmål.
Panelsamtalen tok utgangspunkt i et ønske om å flytte mangfoldsdebatten i norsk barnefilm fra tall og prosenter til faktisk innhold, makt og erfaringer. Panelet og ungdommene i salen pekte på at statistikk alene ikke sier noe om hvem som får være hovedpersoner, hvilke liv som anses som universelle, eller hvordan barn og unge faktisk kjenner seg igjen på lerretet.
Thale Persen fra Norsk filminstitutt påpekte at en utvikling i mangfoldsarbeidet er i gang, blant annet gjennom mer bevissthet i støtteordninger, bevisstgjøring gjennom mangfoldsskjemaer og vurdering av både fortelling, kreative team og publikum før beslutning om tilskudd tas. Samtidig uttrykte blant andre filmskaper Iram Haq at arbeidet med mangfold noen ganger kunne oppleves å bli redusert til avkrysningslogikk, der én type representasjon kunne bli brukt som begrunnelse for å ikke prioritere andre søkere.
Samisk film ble løftet frem som et eksempel på positiv endring gjennom egne strukturer og institusjoner, blant annet det samiske filminstituttet ISFI og en ny veileder for ikke-samiske filmskapere. Ungdommene fra Tangen VGS var tydelige på at manglende representasjon påvirker kinolysten, og Haq pekte på at minoritetsfortellinger ofte må legitimeres gjennom alvorlige temaer for å få støtte mens hverdagsnære historier ikke så ut til å nå opp.
Distributørene ble fremhevet som sentrale portvoktere for mangfold, og Hjertøy bekreftet at lavere besøkstall har gjort bransjen mer risikoavers. Spørsmålet om kvotering delte panelet, men flere mente det kan være et midlertidig virkemiddel, med henvisning til erfaringer fra kjønnsbalanse.
Avslutningsvis ble det foreslått flere tiltak: større risikovilje, flere beslutningstakere med mangfoldserfaring og målrettede initiativer for å få flere mangfoldige barnefilmer realisert.
